Leif Larsens nekrolog i The Times 17 okt. 1990. Nekrolog med bilde i denne avisen blir ellers bare statsledere til del.
Til fiendeland som maskinist og tilbake som leder
Etter et halvt års trening begynte hans jomfrutur 19. oktober som maskinist om bord på «Nordsjøen» med kurs for Edøyfjorden på Nordmøre for å legge ut miner. Overfarten gikk etter planen, og de var i ferd med å legge ut miner fra en luke i skipssiden da det blåste opp, og en diger bølge slo inn luken og fylte rommet. Minene måtte holdes på plass, da de ville eksplodert om de slo mot en vegg. Til sist ble det mulig å droppe dem i sjøen. De fløt tre meter under vannflaten, slik at fiskebåter og rutebåter passerte uskadet, mens en tung malmbåt fra Narvik ville gå i luften.
På vei tilbake til Shetland slo stormen til. Båten tok inn så mye vann at motoren stoppet, og mannskapet måtte søke tilflukt i lettbåten. Så fikk en tysk vaktpost øye på restene av «Nordsjøen» og slo alarm. Mannskapet fikk med nød og neppe reddet seg i land nær Kristiansund. Da skipperen og en av mannskapet forsvant for å redde seg selv, tok Larsen full kontroll over resten av operasjonen og planla og gjennomførte en lang flukt mot Ålesund, hvor han hadde kjentfolk i nærheten.
Store styrker lette etter mannskapet, og i over en uke var de seks mennene på flukt, til Larsen lyktes i å stjele kutteren «Arthur». Ved hjelp av list og engelske pundsedler lyktes Larsen i å få diverse transportmidler frem til nærheten av Ålesund. Den siste etappen tok de i drosje! Det siste vågestykket var å stjele fiskeskøyta Arthur, mens Gestapo forhørte seg bare noen hundre meter bortenfor, og seile ut mellom flybasen på Giske og en tysk vaktpost på Synes. Den 31. oktober var de tilbake på basen i Lunna Voe.
Basekommandant Howard forfremmet nå Larsen fra maskinist til skipsfører, og sendte ham med «Arthur» med en våpenlast til Grova sør for Florø, i nok en storm.
