Shetlands-Larsens medaljer 

Leif Larsen Shetlands-Larsens medaljer

Med elleve ordener ble Leif Larsen den høyest dekorerte allierte sjøoffiser av andre verdenskrig – Ingen annen mann, Britisk eller utlending, har mottatt de samme britiske militære æresbevisninger. I tillegg til de unike Britiske dekorasjoner, ble han æret med Norges høyeste utmerkelse for militært mot, Krigskorset med sverd. Som en av bare elleve personer ble han æret med dekorasjonen to ganger, i 1942 og 1943 : Krigskorset med to sverd.

Den britiske marineoffiseren, David Howarth, var nestkommanderende på Sjetlandsbasen. I sin bok ‘Nordsjøbussen’, skriver han bl.a. følgende om Leif Larsen:’Han var ikke bare en fremragende representant for vår styrke, han var en av de mest bemerkelsesverdige personligheter under hele den annen verdenskrig. For sin innsats hos oss ble han belønnet med ‘Conspicuous Gallantry Medal’, ‘Distinguished Service Medal and Bar’, ‘Distinguished Service Cross’ og ‘Distinguished Service Order’ og selvfølgelig også med norske krigsdekorasjoner.*) Intet annet menneske – hverken brite eller utlending – har noensinne mottatt alle disse britiske militære æresbevisninger.**)

Og denne serien av belønninger var i virkeligheten det høyeste uttrykk for takknemlighet som den britiske krone kunne vise, for som utlending kunne ikke Larsen få Victoriakorset.’*)Krigskorset med sverd og stjerne, St. Olavsmedaljen med eikegren, krigsmedaljen, deltagermedaljen med rosett og Håkon VIIs 70-års minnemedalje.**)Fordi de to første tildeles bare menige og de to siste bare til offiserer, og det har vel neppe hendt – hverken før eller siden – at en og samme mann først har fått toppdekorasjoner som menig og deretter det samme som offiser.

I mars 1943, knapt et halvt år etter første tildeling, hadde Leif Larsen for andre gang gjort seg fortjent til Krigskorset og fikk tildelt en stjerne på båndet. Den hemmelige innstillingen viste til at Larsen «Som skipper under meget krevende operasjon på norskekysten høsten 1942, viste han fremrakende  lederegenskaper, stort mot og besluttsomhet. Under vanskelige forhold brakte han sitt mannskap i sikkerhet.» Diplomet ble besluttet påskrevet «For fremrakende personlig krigsinnsats for Norges sak» Diplomet til Larsens andre tildeling fikk imidlertid teksten: «Vi Haakon Norges Konge kunngjør at Vi har gitt Krigskorset m/sverd nr. 2  til U/kvm. Leif Andreas Larsen for fremrakende utførelse av militært oppdrag. London, 26. mars 1943.» og ble undertegnet Haakon VII. Diplomet bærer også navnetrekkene til Einar Gerhardsen og  Jens Chr. Hauge, selv om ingen av disse befant seg i London på denne datoen og heller ikke var statsråder. Larsens eksemplar av Krigskorset bærer en fasettert femtagget stjerne, som er montert under sverdet i midten av båndets blå stripe.

“Aksjon Title” mot Tirpitz som Leif Larsen ledet, og hvor han kom seg langt forbi fiendens linjer og var bare noen kilometer fra målet, da miniubåtene slet seg i en storm, og han måtte berge sitt mannskap gjennom fiendeland til Sverige, noe han klarte med glans, er bakgrunnen for det andre sverdet på krigskorset.

For forsøket på å senke det tyske slagskipet Tirpitz i Trondheimsfjorden høsten 1942 (Operasjon Title) mottok Leif Larsen som leder og skipper på fiskebåten Arthur ; som første ikke-Brite; en Conspicuous Gallantry Medal. Admiralitetet benevnte operasjonen som “the achievement of penetrating to within 10 miles (16 km) of the berth, occupied by the Tirpitz represents, on the part of the personnel and particularly that of the Norwegians, a fine example of coldblooded courage.”

Distinguished Service Order (DSO) er en britisk militær utmerkelse som tildeles offiserer for fortjenstfull eller fremragende tjeneste i krigstid, spesielt for effektiv kommando og lederskap under aktive operasjoner. Den tildeles vanligvis de med rang over kaptein, ofte for tjeneste under ild eller under forhold som tilsvarer kamp. Mottakere har rett til å bruke bokstavene «D.S.O.» etter navnet.

The Distinguished Service Order (DSO) is a military decoration of the United Kingdom, and formerly

of other parts of the Commonwealth of Nations and British Empire, awarded for meritorious or
distinguished service by officers of the armed forces during wartime, typically in actual combat.
Distinguished Service Order (DSO) er en militære dekorasjon i Storbritannia og  i andre tidligere deler
av Samveldet  og det Britiske Imperiet, tildelt offiserer for de væpnede styrkene i krigstid, for fortjenstfull og eksepsjonell utførelse,
 vanligvis i selve kampen.
I den rapporten som følger med DSOen skriver den britiske admiral Gubbins blant annet:
“På grunn av operasjonenes natur var disse fartøyer nektet sjansen til direkte å engasjere fienden. Ikke desto mindre falt det ved mange anledninger i fenrik Larsens lodd å krysse ruten for sterkt eskorterte konvoier i skipsleden og trenge dypt inn i fjorden langt inne i et territorium som var besatt av fienden. Det var i stor utstrekning hans uberørthet av risikoen – begrenset bare av hensynet til passasjerenes sikkerhet og hans vilje til å gjennomføre operasjonen til dens planlagte avslutning, som gjorde ham til en ispirasjonskilde for hele resten av the Norwegian Naval Special Unit.
I følgeskrivet til D.S.O. ordenen gjør den britiske regjering oppmerksom på at Larsen derved blir den høyest dekorerte allierte sjøoffiser, idet han nå har fått praktisk talt alle de høye utmerkelser som kan gis både til menige og offiserer. Listen med ordener begynner med Distingvished Servic Medal med Bar og Conspicius Gallantry Medal, fortsetter med Distinguised Service Cross, Krigskorset med to sverd, og slutter altså med D.S.O.
Leif Larsen Shetlands-Larsen fikk St.Olavsmedaljen med ekegren i 1946.
St. Olavsmedaljen med ekegren er en norsk krigsmedalje.St. Olavsmedaljen med ekegren regnes som en separat utmerkelse fra den sivile St. Olavsmedaljen, som tildeles for utbredelse av kjennskap til Norge i utlandet og for ivaretakelse av utflyttede nordmenns forbindelser til Norge. St. Olavsmedaljen ble innstiftet i1939.
Den 6. februar 1942 ble det bestemt at St. Olavsmedaljen i krigstid også kunne utdeles til belønning for andre tjenester, særlig for «personlig innsats for Norges sak».
Året etter, 22. mars 1943, ble det besluttet at medaljen skulle utstyres med en ekegren i sølv når den ble utdelt for «personlig innsats for Norge under krigen».
Den militære medaljen kalles derav St. Olavsmedaljen med ekegren. 6. oktober 1943 ble det bestemt at flere grener kunne tilføyes hvis mottakeren utmerket seg igjen.
Frykt for angivere og bakholdsangrep Intervju med ShetlandsLarsen 🇳🇴 i 1985.
«Dersom ikke vår kontaktmann Sverre Roald hadde holdt hodet kaldt under torturen og løyet om landingsstedet da vi skulle levere våpen og annet utstyr tile hjemmefronten, er jeg redd for at den tyske flotiljen som lå i bakhold kunne kverket oss». – Leif A. Larsen
Turen der «Bergholm» ble skutt i senk 20. mars 1943 av to tyske fly midtveis mellom Nordmøre og basen på Shetland, ble den siste overfarten for Shetlands-Larsen med de tradisjonelle fiskeskøytene.
– Vi forsto at det var umulig å fortsette med de langsomme skøytene. De ble etter hvert et lett bytte da tyskerne begynte å finne ut av trafikken mellom Norge og Shetland, sier Shetlands-Larsen.
– Med senkningen av «Bergholm» hadde vi tapt åtte båter og 42 mann. Guttene ønsket fortsatt å seile, men ikke å tape livet forgjeves. Vi ba derfor om et møte med engelskmennene for å skaffe til veie mer hensiktsmessige båter, sier Shetlands-Larsen.
Om sommeren lyktes det å få fatt i tre amerikanske hurtiggående ubåtjagere som gjorde 30 knop og var utstyrt med kraftig bestykning. De tre superbåtene på 112 fot ble døpt norsk: «Vigra», «Hitra» og «Hessa».
I løpet av de 91 turene som ubåtjagerne utførte fra «Hitra» med Ingvald Eidsheim på broen 17. november 1943 med en last til Skorpa på Sunnmøre, og til «Vigra» under Leif A. Larsens kommando gikk inn til Hjelme i Lindås der sersjant Aamodt Løkken skulle ilandsettes for å sette opp en radiosender, gikk ikke et eneste menneskeliv tapt i Nordsjøen.
Likevel forhindret ikke de nye båtene at de kunne bli utsatt for angiveri med påfølgende bakholdsangrep.
– Nei, vi visste aldri hva som ventet når vi la opp under land. Du kunne aldri vite om det ble åpnet ild mot deg. Kontaktmannen kunne være tatt. Gjennom Gestapos bestialske torturmetoder kunne landingsstedet være røpet uten at vi hadde fått beskjed ombord på båtene, sier Shetlands-Larsen.
Gestapo-opprullinger
– Gestapo klarte nemlig å bygge opp et godt etterretningsnett på kysten. Etter hvert maktet de også å infiltrere motstandsbevegelsen, godt hjulpet av lokale nazister, legger han til.
– Hendte det noen ganger at de norske skøytene ble tatt i bakhold?
– Bare en gang så vidt jeg erindrer. Det var da en skulle hente flyktninger i Nordland. Mannskapet ble arrestert og sendt til fangeleir i Tyskland etter å ha blitt angitt av lokale nazister.
En annen gang skjedde en lignende situasjon da «Brattholm» satte sabotøren Jan Bålsrud og tre medhjelpere i land på en øy utenfor Tromsø.
Baalsrud klarte å skyte seg ut, stupte i sjøen og svømte over til en holme og skjulte seg under tangen. Om natten svømte han over til fastlandet i isvannet. Baalsrud ble funnet mer eller mindre livløs i fjæresteinene av to småjenter og brakt i sikkerhet.
Jan hadde imidlertid fått store forfrysninger og måtte amputere flere tær under den videre flukten til Sverige.
Bildet viser Jan Baalsrud trener agenter  i pistolskyting  etter han kom tilake til Shetland.
Torturert
– Var du noen gang i nærheten av å bli lokket i bakhold?
– Ja, nøyaktig en måned før den tyske kapitulasjonen skulle vi levere en våpenlast ved Remøy utenfor Ålesund. Gestapo hadde rullet opp motstandsgruppen og tatt Sverre Roald, som var vår kontaktmann, til fange. Til tross for tortur holdt han hodet klart og fikk avledet tyskerne til et annet landingssted.
– De sendte fire større krigsskip, men fant oss naturligvis ikke. Her kunne vi ha gått rett inn i løvens hule og aldri kommet levende ut igjen.
– Du protesterte til tross for at tyskerne hadde fått et visst overtak overfor det norske motstandsarbeidet. Hvorfor?
– Jeg må innrømme at det var veldig tungt denne vinteren og at optimismen ikke var den største. Likevel var hele gjengen innstilt på å fortsette kampen til siste bloddråpe. Uten et fritt Norge var det heller ingen fremtid å komme tilbake til. Derfor måtte vi bare kjempe videre, nærmest uansett pris. Men vi ønsket bedre og raskere båter. Det fikk vi.
Shetlands-Larsen forteller at de fikk seg et skremmeskudd da rikskommissær Josef Terboven beordret hele Tælavåg avsvidd. Det viste med all tydelighet at Gestapo var villige til å ta nye midler i bruk overfor sivilbefolkningen i skremselspropagandaen.
Statuerte et eksempel
– Derfor måtte vi tenke oss om godt hvordan unngå lignende straffemetoder overfor kvinner og barn, sier Shetlands-Larsen.
Da sturmbahnfuhrer Behrens og en annen tysk offiser ble drept i en skuddveksling mot de to Linge-karene Arne Værum og Emil Hval i forbindelse med en razzia hjemme hos Martha og Lauritz Telle, var det bloddråpene som utløste Terbovens raseri.
Da fikk han påskudd til å statuere et grufullt eksempel mot norske bygdesamfunn som engasjerte seg i motstandskampen. I løpet av to år hadde 44 av Tælavågs unge menn flyktet vestover. I tillegg var Sotra-bygden en viktig havn og base for Englands-farten.
Dette var fullgodt med mobilisering ifølge av Terbovens forordning av 26. september 1941:
«De som forlater de besatte norske områdene uten tillatelse straffes med døden.
Bildet:karene lemper ombord våpen.
Terboven beordret soldatene til å svi av og sprenge bort alt menneskeverk i bygden.
Hitler fryktet invasjon
Kvinner og barn ble internert i Hardanger så lenge krigen varte.
Samtidig med Tælavåg-utslettelsen, ble 18 unge menn – de fleste fra Ålesunds-traktene – arresterte på vei vestover, og henrettet på Trandum.
Terbovens propaganda virket. Mange vegret seg for å engasjere seg i motstandsarbeidet i frykt for at lokalsamfunnet deres skulle lide samme skjebne som Tælavåg.
Utover 1942 forsterket tyskerne kystforsvaret betydelig både med kanonstillinger og 40 prosent økning av soldatene etter de allierte kommandoraidene mot Svolvær og Måløy i 1941. De helt uventede angrepene hadde satt en kraftig støkk i Hitler. Med rette fryktet han at en alliert invasjon ville komme gjennom Norge.
Både Churchill og USAs president Franklin D. Roosevelt hadde diskutert muligheten ved nyttårstider.
Under raidene mot Svolvær og Måløy hadde Shetlands-bårne norske og engelske kommandos dukket opp som troll av eske og ødelagt tyske militærstillinger, vitale matforsyningsanlegg og fanget til sammen 200 soldater som de tok med seg tilbake. Derfor iverksatte Hitler «Festung Norwegen».
I realiteten betydde det at tyskerne i dagslys hadde øyeoversikt over hele norskekysten gjennom flyovervåking og kraftige kikkere.
Men i ly av nattemørket fortsatte Shetlands-Larsen å snike seg inn bak deres linje. Folket ved kysten visste at det var noen som kom med båter, hentet bygdens ettersøkte og brakte dem trygt over Nordsjøen.
– Han har vært her i natt, kviskret de om morgenen. Men ingen visste hvem han var, bare at han måtte være utrolig frekk, smart og uredd.

Kongeriket JUDEA ble erobret av romerne i år 63 f.kr.

 

Dette markerte  begynnelsen på romersk styre i regionen. Senere ble Judea en del av den romerske provinsen Judea. 

Romersk general Pompeius erobret Jerusalem, og Judea ble en del av Romerriket. Pompeius   (født 106 f kr  død 48 f kr) var en fremstående og ambisiøs romersk militær leder, provinsguvernør og politiker på 100-tallet f.kr.. Han kom fra en rik italiensk provinsiell bakgrunn og hans far hadde vært den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Pompeius’ umiddelbare suksess som general mens han fortsatt var svært ung gjorde det mulig å avansere direkte til hans første konsulskap uten å møte de normale kravene for posisjonen. Pompeius utmerket seg første gang som militær leder under Sullas diktatorstyre. For sine militære triumfer fikk han tilnavnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre ganger og feiret tre triumfer.
Judea ble styrt som en romersk klientkongedømme, der lokale herskere ble utnevnt av Roma. 
En av de mest kjente herskerne under romersk styre var Herodes den store, som regjerte fra 37-4 f.Kr.
Kongeriket Judea var opprinnelig et kongedømme i oldtidens Israel, som besto av stammene Juda, Simeon og Benjamin, og hadde Jerusalem som sin hovedstad.
Det ble grunnlagt etter at Det forente kongedømmet Israel ble delt i 936 f kr, og bestod frem til det ble erobret av Babylonerne rundt 586 f.Kr. 

Kongeriket Judea ble til etter kong Sauls død, da Judas stamme valgte David som konge. Judas stamme var ifølge Torah den eneste av de tolv stammene som fulgte Davids hus, og med det grunnla Sørriket (Judea), selv om Benjamin snart fulgte etter. Jerusalem ble  hovedstaden i det nye kongedømmet.

Etter at  sønn av Saul døde, ble David konge over samtlige stammer, og samlet Israel til et forent kongerike. Davids barnebarn  ble forkastet av ti av de tolv stammene, hvilket førte til at kun Kongeriket Judea ble styrt av Davids ætt. Nordriket ble en del av det assyriske riket ca 720 f.kr., mens Kongeriket Judea overlevde i nesten 350 år, frem til det ble invadert av babylonerne under ledelse av Nebukaneser II.

Det var flere jødiske opprør mot romerne, inkludert det første jødisk-romerske krigen (66-73 e.Kr.) og Bar Kokhba-oppstanden (132-135 e.Kr.). 
Etter jødenes opprør i 66 tok Roma en blodig hevn: Jødene mistet landet sitt i hellig krig

Israel er en ung stat på bare litt over 77 år – og årsaken til at jødene mistet sitt hellige land og ble drevet ut i et 1800 år langt eksil, kan finnes i oldtidens harde maktspill om riket Judea.

I år 70 e.Kr. ødela den romerske hæren under kommando av Titus tempelet i JerusalemDette skjedde etter en langvarig beleiring av byen. Ødeleggelsen av tempelet var hevn av den jødiske oppstanden mot romerne.

Etter at Titus ble keiser, ble det reist en triumfbue i Roma, Titusbuen, til minne om seieren og ødeleggelsen av tempelet. På buen er det avbildet scener fra felttoget, inkludert romerske soldater som bærer byttet fra tempelet, som den syvarmede lysestaken (menoraen). 

Ødeleggelsen av tempelet fikk store konsekvenser for det jødiske folk og deres religiøse liv. Det andre tempelet ble aldri gjenoppbygd. 
Etter Bar Kokhba-oppstanden ble Judea som hevn og for å fjerne all tilknytning til det jødiske i 135 omdøpt av romerne til Palestina
Denne perioden med romersk styre hadde en dyp innvirkning på jødisk historie og kultur. 
Leif Larsen («Shetlands-Larsen») (født 9. januar 1906 i Bergen, død 12. oktober 1990 i Bergen) ble en folkehelt allerede mens andre verdenskrig pågikk. Han ble den høyest dekorerte allierte sjøoffiser og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.
Larsen ble født i Sandviken i Bergen, og vokste opp i Bergen sentrum som en av ni søsken. Hans far Anders Olai Larsen var lagersjef hos grossisten Wickne og kom fra Røttingen på Os, mens moren Amalie Hansen kom fra København. Larsen kunne derfor dansk, og snakket som en københavnsk gadedreng når han følte for det. Etter folkeskolen ble han løpergutt og hjalp til på et malerverksted. Han utdannet seg tli mekaniker før han dro i utenriksfart som 16-åring.
I 1932 gikk Larsen i land for å hjelpe foreldrene å flytte på landet i Fyllingsdalen utenfor Bergen og for å forberede bryllup med sin forlovede Hjørdis Grimsæth, (18.3.1908 – 4.01.1938 )
De to var barndomsvenner, hadde gått på samme skole, hun en klasser under han. De hadde det alltid så morsomt sammen og lo mye.
Larsen bygget hus til sine gamle foreldre i Fyllingsdalen, og fikk senere tak i en leilighet på Landås til seg og Hjørdis.
De giftet seg i 1935, men Hjørdis ble syk og døde tre år senere. De hadde ingen barn.
Larsen fikk jobb hos grossist Wickne. Her ble han motorbåtfører på firmaets grossistbåt. Som handelsreisende dro han rundt mellom kystens mange kramboder i åtte år, og ble lommekjent over store strekninger.
I årene som sjømann hadde han fått mange finske kolleger, og da vinterkrigen brøt ut, falt det å komme dem til hjelp. Larsen vervet seg på sin 34-årsdag i januar 1940 som frivillig.
Larsen kom inn i Svenska Frivilligkåren, der han tjenestegjorde under Gösta Benckert. Avdelingen hans ble satt inn ved Sallafronten.
Da krigen mellom Finland og Sovjetunionen var over, tok norske og svenske frivillige seg tilbake til sine hjemland. Larsens følge ble underveis møtt med budskapet om Tysklands angrep på Norge.
Larsen deltok deretter i kampene mot tyskerne på Østlandet, og da dette måtte oppgis, dro han med den 160 mann store soldatgruppen nordover hvor kampene fortsatt pågikk. Men 8. juni kapitulerte de norske styrkene, og sommeren 1940 var han hjemme i Fyllingsdalen igjen.
Larsen ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd. Andre gangs tildeling ble markert med en stjerne. Etter 1945 ble gjentatte tildelinger av denne utmerkelsen markert med flere sverd.
Under felttoget i Norge i 1940 hadde Larsen kjempet i Gösta Benckerts kompani på Kongsvinger festning og videre i Glåmdalen.
Larsen forlot Norge ombord på MK «Motig I» 9. februar 1941 og ankom Lerwick 11. februar. I Storbritannia gikk han under britisk kommando og ble SOE- agent og beordret til Shetlandsgjengen.
Shetlandsgjengen var det populære navnet på den delen av den hemmelige militære britiske enheten Special Operations Executive ( SOE) som dro til fiendelandet Norge med nordmenn som operatører.
SOE ble opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.
Etter et halvt års trening begynte hans jomfrutur 19. oktober som maskinist om bord på «Nordsjøen» med kurs for Edøyfjorden på Nordmøre for å legge ut miner. Overfarten gikk etter planen, og de var i ferd med å legge ut miner fra en luke i skipssiden da det blåste opp, og en diger bølge slo inn luken og fylte rommet. Minene måtte holdes på plass, da de ville eksplodert om de slo mot en vegg. Til sist ble det mulig å droppe dem i sjøen. De fløt tre meter under vannflaten, slik at fiskebåter og rutebåter passerte uskadet, mens en tung malmbåt fra Narvik ville gå i luften. På vei tilbake til Shetland slo stormen til. Båten tok inn så mye vann at motoren stoppet, og mannskapet måtte søke tilflukt i lettbåten. Så fikk en tysk vaktpost øye på restene av «Nordsjøen» og slo alarm. Store styrker lette etter mannskapet, og i over en uke var de seks mennene på flukt, til Larsen lyktes i å stjele kutteren «Arthur».  Den 31. oktober la de til land i Lerwick. Basekommandant Howard forfremmet nå Larsen fra styrmann til skipsfører, og sendte ham med «Arthur» med en våpenlast til Grova sør for Florø, i nok en storm. Larsen hadde gode lederegenskaper.

Leif Larsen hadde flest turer av skipperne: 52 turer totalt ( ingen bomturer, alle oppdrag utført) – 14 turer med fiskesköyter. “Nordsjøen” forlis 19.10.1941 “Arthur” forlatt 26.10.42 (mot Tirpitz) “Feie” “Siglaos” og med “Bergholm” som ble senket av  tyske fly 17.03.43 . 13 av turene som skipper og 1 tur som maskinist og deretter  38 turer som sjef på “Vigra”.

Larsen ledet britenes forsøkt på å senke slagskipet «Tirpitz» ved å smugle torpedoer inn i Trondheimsfjorden. For dette mottok Larsen en Conspicuous Gallantry-medalje fra Storbritannia, som den første utlending. Han fikk også Krigskorset fra Norge for dette forsøket på å senke «Tirpitz», da han kom seg langt forbi fiendens linjer og var bare 16 km fra målet da dvergubåtene slet seg i en storm.
Senere var han  skipssjef for «Vigra», en ubåtjager bygget i USA, som sammen med søsterskipene«Hitra» og «Hessa» ble gitt i gave fra USA til den norske marine.
Manglende formell utdannelse førte til at Larsen steg langsomt i gradene, fra utskrevet kvartermester i 1941 til fenrik i 1943 og løytnant i 1945, kapteinløytnant i 1953 og til orlogskaptein i 1966.
Etter krigen arbeidet Larsen fra 1946 som fabrikant, I filmen Shetlandsgjengen fra 1954 spilte han seg selv.
Larsen giftet seg med Anna Justad, bygget hus på Haugen bak nåværende Fyllingsdalen Idrettshall i 1948 og de fikk 3 døtre. Her ble han nærmeste nabo med sine foreldre.
Han beholdt tilknytningen til Sjøforsvaret og arbeidet med oppbygningen av Sjøheimevernet. I 1953 ble han kapteinløytnant og i 1966 orlogskaptein.
Larsen ble rammet av et hjerneslag i midten av september 1990 og ble liggende på Haukeland sykehus frem til han døde den 12. oktober 1990. Han etterlot seg kone og tre døtre.
Statuen av Shetlands-Larsen på Shetlands-Larsens brygge, Torget i Bergen ble satt opp i 1995 ved innsamlede midler fra private.