Hele Shetlandsgjengen og alle agentene var ansatt i britisk tjeneste. De fikk sine ordrer fra Admiralitetet i London og Arthur Slater var sjef på Basen i Scalloway. De var alle ansatt i SIS og SOE. Britene ga nordmennene våpen, utstyr og forsyninger som de brakte over til fiendeland, og tok agenter og flyktninger tilbake.
Ved slutten av krigen hadde Shetlandsgutta transportert 192 agenter til fiendeland og 383 tonn med våpen og forsyninger til Norge, og de hadde brakt 73 agenter og 373 flyktninger ut av Norge. 44 (av 110) medlemmer av gruppen hadde mistet livet.
By the end of the occupation, the Shetland Bus had transported 192 agents and 383 tons of weapon and supplies to Norway, and they had brought 73 agents and 373 refugees out of Norway. 44 members of the group had lost their lives.
Etter et halvt års trening begynte hans jomfrutur 19. oktober som maskinist om bord på «Nordsjøen» med kurs for Edøyfjorden på Nordmøre for å legge ut miner. Overfarten gikk etter planen, og de var i ferd med å legge ut miner fra en luke i skipssiden da det blåste opp, og en diger bølge slo inn luken og fylte rommet. Minene måtte holdes på plass, da de ville eksplodert om de slo mot en vegg. Til sist ble det mulig å droppe dem i sjøen. De fløt tre meter under vannflaten, slik at fiskebåter og rutebåter passerte uskadet, mens en tung malmbåt fra Narvik ville gå i luften.
På vei tilbake til Shetland slo stormen til. Båten tok inn så mye vann at motoren stoppet, og mannskapet måtte søke tilflukt i lettbåten. Så fikk en tysk vaktpost øye på restene av «Nordsjøen» og slo alarm. Mannskapet fikk med nød og neppe reddet seg i land nær Kristiansund. Da skipperen og en av mannskapet forsvant for å redde seg selv, tok Larsen full kontroll over resten av operasjonen og planla og gjennomførte en lang flukt mot Ålesund, hvor han hadde kjentfolk i nærheten.
Store styrker lette etter mannskapet, og i over en uke var de seks mennene på flukt, til Larsen lyktes i å stjele kutteren «Arthur». Ved hjelp av list og engelske pundsedler lyktes Larsen i å få diverse transportmidler frem til nærheten av Ålesund. Den siste etappen tok de i drosje! Det siste vågestykket var å stjele fiskeskøyta Arthur, mens Gestapo forhørte seg bare noen hundre meter bortenfor, og seile ut mellom flybasen på Giske og en tysk vaktpost på Synes. Den 31. oktober var de tilbake på basen i Lunna Voe.
Basekommandant Howard forfremmet nå Larsen fra maskinist til skipsfører, og sendte ham med «Arthur» med en våpenlast til Grova sør for Florø, i nok en storm.
Krigskorrespondenten og motstandsmannen Albert Henrik Mohn til “Sydvesten” i 1989 om Shetlandsgjengen:
“Det er ingen overdrivelse å hevde at krigshistorien neppe kjenner til at så få menneskers innsats mot det seierrike og tilsynelatende uovervinnelige tyske krigsmaskineriet, har endt med et slikt overraskende utfall. Uten det smarte trekket som engelskmennene gjorde ved å opprette Shetlandsgjengen, er jeg redd for at krigen hadde fått et helt annet utfall. Det var helt uvurderlig i innsatsen for å knekke tyskerne i Nord-Atlanteren og dermed opprettholde den livsviktige konvoi-trafikken med krigsutstyr og bensin til den russiske hæren på østfronten.
Mens engelskmennene ikke kan få fullrost Shetlandsgjengen nok, så har vi her hjemme liksom aldri vært villige til å overdrysse dem med verbale blomster. Det bør rettes opp. Et moment er at dette var jordnære og heller beskjedne karer som ikke ønsket noe oppstyr omkring seg selv. Da de var vel hjemme igjen, mente de at det var mer presserende oppgaver å ta fatt på enn hva de bedrev i krigsårene.
Et av Shetlandsgjengens viktigste bidrag var at de åpnet den første sjøkorridoren mellom det fullstendig isolerte England og fastlandet. Deres hjelpemiddel, ved siden av kløkt og utøvelse av stort sjømannskap, var et par dusin gamle fiskeskøyter som gjorde 5-6 knop, og noen colt-mitraljøser. For ikke å undervurdere deres betydelige lokalkunnskap og store kontaktflate langs Norskekysten. De hadde verdens mest effektive og fryktinngydende krigsmaskineri mot seg. Det begynte å merkes etterhvert på deres tap, men Shetlandsgjengen ga aldri opp.”
