Prinsesse Margaret og Poltimore-tiaraen er uløselig knyttet sammen. Tiaraen, et storslått smykke med fantastiske diamanter, ble kjøpt av prinsesse Margaret på auksjon i 1959 og var et fremtredende smykke i hennes samling. Hun brukte den ved mange anledninger, inkludert bryllupet sitt til Antony Armstrong-Jones i 1960.
Tiaraen ble opprinnelig desihgnet av Garrard for Lady Poltimore.
Den 4. juli 1976 angrep IDF-kommandosoldater flyplassen i Entebbe, Uganda. I en operasjon som ble beskrevet som ‘et mirakel’, etter en uke med intensiv planlegging, fløy israelske transportfly med 100 kommandos 2500 mil over Midtøsten og Afrika, drepte terroristene og reddet 102 av de 106 gjenstående gisler, og fløy dem trygt tilbake til Israel.
Israelske kommandoer fra Sayeret Matkal under kommando av LTC Jonathan “Yoni” Netanyahu stormet den ugandiske flyplassen på Entebbe og frigjorde rundt 100 jødiske passasjerer fra et Air France-fly som ble kapret 27. juni.
Bare en israelsk soldat, Netanyahu, ble drept sammen med tre gisler. Et annet gissel, Dora Bloch, som ble ført til et sykehus tidligere, ble drept av Amins soldater etter angrepet.
juni 1976 ble en Air France Airbus med 248 passasjerer kapret av 4 terrorister, 2 fra PFLP og 2 fra den tyske revolusjonscellen. Flyturen, som hadde sin opprinnelse i Tel Aviv, ble kapret etter et stopp i Athen på vei til Paris, og deretter fløyet til Entebbe, Uganda via Benghazi.
Idi Amin ønsket kaprerne velkommen, og gislene ble holdt på Entebbe lufthavn. I løpet av de neste to dagene ble 148 ikke-israelske gisler løslatt og fløyet til Paris. De resterende israelerne (og mannskapet) ble truet med døden. Dessverre ble 4 av gislene drept. Den israelske kommandoenhetens leder, Yonatan Netanyahu (Israels statsminister Benjamin Netanyahus bror) ble tragisk drept i oppdraget. I dag feirer vi ‘The Miracle of Entebbe’, og husker dem som mistet livet. Må deres minne være en velsignelse.
The black hole turns everything inward, drawing all of its energy toward itself. The sun, on the other hand, radiates its energy outward, illuminating other beings in the solar system. If the sun heated only its own mass, who would pay any attention to it? It is upon us to emulate the sun’s example and turn our energy outward. We must make an effort to radiate our light and warmth to others.
Kabbalah teaches that the entire cosmic order is constructed according to a system of “sun and moon”—an interplay of giver and receiver. The sun, being the source of light and energy, represents giving. The moon, being the recipient and reflector of the sun’s rays, represents receiving.
This system of give and take begins in the spiritual worlds. Like terraces in a cascading waterfall, each sefirah—divine attribute—acts as both the recipient from the sefirah that precedes it and the source of the succeeding sefirah.
Enkelte nordmenn tjente penger på å infiltrere motstandsfolk og angi dem. Dette er den triste historien til Alf Mardon Fiveland og hvordan han ble lurt.
Vinteren 1943-44 kom nordmannen Torleiv Øymoen til Farsund og Lista. Han var byggeleder for et norsk firma på et tysk anlegg på Lista og leide en hybel i Farsund. Han var en av mange nordmenn som tok seg arbeid på tyske anlegg på den tid. Øymoen hadde med et radioapparat. Dette leide han ut til en ung farsundsmann, Alf Mardon Fiveland. Han ble – uten å vite det – innviklet i et farlig spill.
Torleiv Øymoen fortalte at han hadde stjålet radioapparatet på Arkivet. At han hadde klart å utføre en så strålende bragd, gjorde at han ble sett på som litt av en helt. Øymoen snakket mye om illegalt arbeid. Blant annet la han ikke skjul på at han holdt på å bygge opp en illegal motstandsgruppe i Farsund-området.
Da Fiveland overtok radioapparatet, fikk han i oppdrag å lytte til nyhetene fra London, skrive dem ned og gi notatene til Øymoen. Det var meningen å benytte dem i en hemmelig illegal avis som han utga. Den het “Latest News”. Selv om det ikke var god tone å berette om sitt illegale arbeid, lot likevel Øymoen det skinne igjennom at han hadde drevet som aktiv etterretningsmann i Kristiansand. Han hadde blant annet fotografert de kjempemessige kanonene på Møvik.
Trass i alt skrytet om sine bragder i illegal sammenheng, tok Fiveland likevel ikke Øymoen helt alvorlig. Det var heller ikke kontakt mellom dem i det neste halve året. Da Øymoen giftet seg 16. oktober 1943, ble imidlertid Fiveland invitert i bryllupet.
Etterretningsgruppen i Farsund benyttet Fiveland som kurer. Dette hadde sammenheng med at han gikk på handelsgymnasiet i Kristiansand. En dag gikk radioen i stykker. Fiveland og en kamerat tok ut bakstykket for å reparere den. På en lapp stod det skrevet: “Eigentum der Sicherheitspolizei” (Sikkerhetspolitiets eiendom).
Fiveland fattet øyeblikkelig mistanke om at alt ikke sto helt bra til med Øymoen og meddelte omgående sin mistanke til Georg Ingolf Mejlænder, hans kontaktmann i Milorg. Mejlænder opplyste at han nylig var blitt advart mot Øymoen fra annet hold.
Etter denne episoden hadde ikke Fiveland noen kontakt med Øymoen før i 1944. På dette tidspunktet gikk Fiveland med planer om å rømme til Sverige. Dette kom Øymoen for øre da Fivelands svoger, Arne Moi, oppsøkte ham og ba ham skaffe falske pass. Øymoen lovet å ordne med papirene. I stedet anmeldte han den potensielle rømlingen til det tyske sikkerhetspolitiet.
Angiverens “heltemodige innsats”
februar 1944 ble Alf Mardon Fiveland arrestert på sin hybel på Kjøita i Kristiansand av gestapistene SS-Oberscharführer Max Fritz Ulitzka, SS-Unterscharführer Heinrich Willführ og statspolitibetjent Ole Wehus. Arrestasjonen skjedde som følge av angiverens “heltemodige innsats”. Ved ankomsten til Arkivet ble Fiveland stilt opp mot murveggen ute i korridoren. Like etter ble navnet hans ropt opp. Han ble ført til en mørk celle i underetasjen.
Der han ble puffet brutalt inn.
Ti minutter senere kom to betjenter og hentet ham til et kontor. Fiveland trodde han skulle avhøres. I stedet ble han påsatt håndjern. Deretter ble han kommandert til å legge seg på magen over en spisestuestol med armer og bein utstrakt på hver side. Wehus stilte seg deretter på håndjernene med begge føttene, slik at han ikke kunne røre seg.
Så begynte gestapistene SS-Sturmscharführer Lipicki og SS-Oberscharführer Willy Drömer å banke løs – fra ryggen og nedover lårene. En gummimatte ble holdt over ansiktet. Lipicki brukte en om lag 70 centimeter lang pisk som var viklet med silkewire. Det var hans spesialvåpen. Drömer slo med en alminnelig gummikølle. Torturen varte et kvarters tid.
Deretter ble han satt inn i cella uten å ha vært spurt om noe som helst.
Fiveland forsto at dette bare var en oppmykningsrunde for å gjøre ham forståelig med at nå var det bare å tilstå.
Er par timer senere ble han tatt opp på kontoret til Lipicki igjen. Lipicki gjorde det klart at “nå vil det vise seg om De vil fortelle alt eller om vi skal tvinge det ut av Dem. Vi har beviser på at De driver illegalt arbeide.” Fiveland ble så sendt ned i cella igjen uten forhør.
Svarte at han ikke hadde noe å fortelle
En liten stund senere ble han for tredje gang ført opp til Lipicki. Gestapisten møtte ham med følgende bemerkning: “Nå har De vel fått tid nok til å tenke Dem om, slik at De like godt kan tilstå.” Fiveland svarte at han ikke hadde noe å fortelle.
Deretter fulgte uavlatelig tortur mange dager i trekk.
Megetsigende åpnet da Lipicki et skap som inneholdt en rekke torturredskaper. Så ropte han inn to mann. Det var Heinze og Drömer. De skulle være behjelpelig med å gi Fiveland en real omgang med juling. Fiveland ble atter spurt om han hadde noe å tilstå. Fortsatt var han taus.
Deretter ble han lagt over den samme stolen som første gang. Lipicki startet torturen ved å stå på håndjernene. Da de to gestapistene ble trøtte av å slå, ble de avløst av to nye. Lipicki var hele tiden med. Litt senere gjentok det samme seg. Fiveland ble lagt over to stoler og slått med køller og batonger.
Hele tiden hadde Fiveland håndjern på seg. Disse sto Lipicki og tråkket på. Det voldte en uutholdelig smerte. Med visse mellomrom sluttet de å slå. Fiveland ble da spurt om han hadde noe å tilstå. Til tross for den harde behandlingen klarte han å holde tett. Fiveland ble slått hele tiden. De hamrende slagene resulterte i at det gikk hull i huden. Det førte til uutholdelige smerter for offeret. Med jevne mellomrom holdt de opp med slåingen.
Fiveland ble spurt om han hadde noe å tilstå. Da han fortsatt ikke hadde noe å fortelle sine plageånder, fortsatte de å slå.
Beina knakk sammen under ham
Etter dette ble han stilt opp med ryggen mot veggen og måtte nå foreta knebøyninger med armene i utstrakt stilling. Fortsatt var håndjernene på. Når bøyningene ikke ble utført raskt nok, ble han slått med pisken. Når Fiveland ikke lenger kunne utføre flere knebøyninger, måtte han stå med strake bein og overkroppen bøyd framover, slik at hodet ble presset nesten ned til knærne. Til slutt mistet han følelsen og kontrollen over beina, så de knakk sammen under ham. Det førte til at han ség ned på golvet. Lipicki og Drömer spratt da øyeblikelig opp og sparket ham i ansiktet, ryggen og brystet. “Dette fikk meg til å reise meg opp igjen”, beretter Fiveland.
Han måtte på nytt begynne med knebøyninger. Da han hadde holdt på med dette en god stund, fikk han en omgang med juling igjen på samme måte som tidligere. Deretter ble han ført ned i cella igjen. Drömer, som førte han nedenunder, gikk hele tiden og slo ham med pisken. Før han ble puttet inn i cella, ble håndjernene festet bak på ryggen. Fiveland antar at klokken var ca. 21 da han kom tilbake på cella.
Da hadde mishandlingen foregått fra middagstider.
Drömer ga vaktmannen ordre om at Fiveland skulle ligge på magen. Han skulle ikke ha annen kost enn vann og brød.
Alt på ettermiddagen neste dag var han oppe igjen og fikk en ny omgang med juling.
Falt helt utmattet ned på cellegolvet
Den tredje dagen, klokka 6 om morgenen, ble han , uten å ha fått morgenmat, igjen ført inn på Lipickis kontor. Ole Wehus var også til stede. De to vekslet om å mishandle farsundsmannen. Lipicki innledet med å slå Fiveland med flat hand på kjevene og særlig over ørene.
Oppgaven med å forhøre fangen ble nå overlatt til statspolitibtjent Ole Wehus. Med vanlig brutalitet slo han den vergeløse fangen med knyttneven i ansiktet, før de vanlige torturredskapene ble tatt fram. Deretter ble han lagt over en stol. Han ble slått på samme måte som dagen før. Slik holdt de på hele dagen med vekselvis juling på stolen og med knebøyninger. Etter en stund var han så utslitt at han falt helt utmattet ned på golvet.
Klokka 12 ble det en kort pause. Han fikk da lov til å innta to brødskiver og et krus med vann nede i cella. Så fortsatte torturen fram til klokka 18. Igjen fikk han to skiver brød og litt vann. Deretter ble han utsatt for uavbrutt mishandling igjen til klokka 22 med stadig pryl og hard eksersis. Gestapistene Glomb og Drömer avløste Lipicki og Wehus når disse var utslitte. Det ble ikke foretatt noen eksaminasjon utenom at de spurte ham om han hadde noe å si. Når han ikke hadde det, forstsatte de. “Jeg besvimte ikke denne dagen”, beretter Fiveland.
Torturen økte fra dag til dag
Den fjerde dagen startet torturen klokka 06.30. Den var fullstendig lik den foregående. Bødlene var de samme. Det eneste nye som skjedde var at Kerner kom inn klokka 11. Fiveland sto da opp mot veggen og gjorde knebøyninger. “Ach Freund,” skrek Kerner med påtatt medfølelse da han kom inn i rommet. Som et synlig bevis på sin “medlidenhet”, gav han offeret et spark i baken. Deretter mobiliserte han en rekke av sine undersåtter på Arkivet.
Gestapistene måtte nå – på kommando – gå på rekke og rad og tilføye den stakkars fangen et spark i baken, mens han sto i giv akt med ansiktet mot veggen. Fiveland ble så kastet over stolen igjen og fikk en kraftig omgang med juling. Nok en gang måtte han gå igjennom det samme programmet. Først ved 22-tiden om kvelden ble han satt inn i cella igjen. Da fikk han lov til å spise seks brødskiver med vann til.
Heller ikke denne dagen hadde han ytret et eneste ord om sitt illegale arbeid.
Den femte dagen, som var søndag, ble han hentet opp ved 10-tiden. Bare Lipicki og Heinze var til stede. Stolen sto midt på golvet. Lipicki gjorde en bevegelse med handa som betydde at Fiveland skulle legge seg på magen over den. Denne dagen bestemte Fiveland seg for å gjøre motstand. Det skjedde på denne måten:
“Jeg gikk bort til stolen for å legge meg ned. I siste øyeblikk ombestemte jeg meg og rettet meg opp. Lipicki hoppet opp på nakken min og forsøkte å presse meg ned i stolen. Dette gikk ikke og jeg gikk noen skritt ut på golvet med Lipicki hengende over nakken på meg. Lipicki forsøkte stadig å sparke krok på meg, men han var tynn og sped og klarte ikke å få meg ned på golvet. Heinze satt bare å så på uten å gjøre noe. Lipicki sa da til Heinze at han skulle få tak i fire mann til. Da skulle de klare å få bukt med meg. Så ble jeg satt inn i cella igjen.”
Ved 15-tiden samme dag ble Fiveland hentet opp til nytt forhør. Heinze hadde hentet seks mann, slik at gestpist-kobbelet nå utgjorde åtte mann. Det var Lipicki, Heinze, Wehus, Drömer, Glomb, Petersen, Kerner og trolig Willführ. Gestapistene forsøkte først å plassere håndjern rundt anklene på ham. Da dette ikke lyktes, surret de i stedet et tau fra føttene og opp til knærne. Deretter ble Fiveland lagt over en stol med armlener. Det var såpass langt mellom dem at han fikk det ene opp i lysken. Det andre presset mot brystet – nesten oppe ved halsen.
Som knebel ble et av Fivelands egne lommetørklær benyttet. I tillegg holdt en av gestapistene en gummimatte over munnen hans.
Plasserte sine 110 kilo på ryggen
Mens han satt i denne fastlåste stillingen, hoppet Ole Wehus opp og plasserte seg på ryggen til den hjelpeløse fangen. “Det ble et hardt press, da Wehus veide ca. 110 kilo”, beretter Fiveland. Samtidig ble en leggklemme skrudd fast rundt det ene beinet. Deretter begynte to mann å slå ham med all makt med køllene. Under mishandlingen satt Wehus og småhoppet på ryggen til det hjelpeløse offeret. Til slutt brakk stolen sammen og gikk i stykker. Fiveland besvimte, antakelig fordi han i fallet fikk Wehus over seg på golvet.
Da Fiveland kom til bevissthet igjen, sto gestapistene samlet i en ring rundt ham og holdt hver sin pistol i handa. Lipicki stod og kjælte med pistolen. Så sa han til Fiveland: “Dies kommt wohl ein wenig komisch vor.” Fiveland la merke til at en av gestapistene holdt seg i bakhodet og at en av de andre blødde neseblod.
En av gestapistene surret ham så fast til et skrivebord, og begynte å sparke ham over hele kroppen. Fiveland merket ikke så mye av det hele. Snart mistet han bevisstheten og hadde ingen føling med hva de gjorde med ham. Han husket senere at de løste ham fra skrivebordet. Ole Wehus førte ham ned i cella. På veien ned møtte de en av gestapistene. Denne spurte Wehus om fangen hadde fått juling. Wehus svarte bekreftende. Gestapisten sa da at “det måtte han ha mer av.”
Hittil hadde gestapistene bare stilt ett spørsmål: “Etwas zu sagen, Fiveland?” Dette spørsmålet ble stadig gjentatt etter behandlingen.
Brukt til å sitte på offerets rygg
Den sjette dagen begynte mishandlingen klokka 06.30. Lipicki, Wehus, Kerner og Drömer deltok. Behandlingen var den samme som dagen før, bortsett fra at skrustikken ikke ble benyttet. Ole Wehus ble på grunn av sin tunge vekt brukt til å sitte på offerets rygg under mishandlingen. Fiveland fikk lov til å innta to brødskiver midt på dagen i cella. Så ble han tatt opp igjen til ny behandling.
Lipicki og Kerner begynte å spørre ham om hvor han hadde oppholdt seg på en bestemt dag i slutten av november 1943. Samtidig framholdt de at de hadde sikre beviser på at han hadde drevet med illegalt arbeid. De visste temmelig godt hva slags arbeid han hadde vært med på. Videre spurte de hvilken organisasjon han tilhørte.
Denne dagen ble han dessuten sparket etter at han hadde besvimt. Han ble også innimellom slått i ansiktet, og de slet i håret hans. Gestapistene skrattet og lo når han falt om under torturen.
Mishandlingen ble først avsluttet sent på kvelden.
Den sjuende dagen fikk han være i fred til klokka 8 om morgenen. Da kom Wehus og hentet ham. Hele dagen var det vekselvis forhør, knebøyninger og pryl. Men han slapp å ha Ole Wehus på ryggen under mishandlingen. Kerner slo ham med Lipickis pisk over hele kroppen, dessuten i skrittet og over nakkevirvlene. I tillegg ble han sparket i skrittet av Drömer.
Mishandlingen opphørte først ved ti-tiden om kvelden.
Den åttende dagen ble temmelig lik de foregående. Eneste forandring var at han fikk føtter og hender bundet sammen bak på ryggen, slik at han ble liggende og vippe på magen. Wehus og Drömer bar ham ned i cella og slapp ham på golvet, mens han fremdeles var bundet. I denne pinefulle stillingen ble han liggende hele natten. Rasjonen av vann og brød uteble.
Den niende dagen ble han hentet av Drömer klokka halv sju. Da måtte han stå og se på at gestapisten spiste frokost. Så fikk han være i fred til klokka åtte om kvelden. Han måtte imidlertid stå hele dagen inne på kontoret til gestapisten Ulitzka. Klokka åtte innfant Wehus seg på kontoret. Han var sammen med Kerner, Lipicki, Glomb og Drömer. Kerner sa da til ham at dersom han ikke tilsto, ville han ikke komme til å leve åtte dager til.
Så mye juling ville han få.
Droppet rett ned i cellegolvet
I de næmeste to timer ble Fiveland like brutalt torturert som tidligere. Deretter ble han ført tilbake til cella. Men etter en stund ble han ført ut. Han ble da spurt hvor han hadde vært en bestemt kveld. Da det ikke lyktes å få noe ut av ham ble han mishandlet på ny. Langt over midnatt ble føttene bundet sammen med armene. Igjen var det Wehus og Drömer som bar ham tilbake til cella. På samme brutale måte som tidligere ble han droppet fra ¾ meters høyde og rett ned i cellegolvet.
Den tiende dagen begynte mishandlingen klokka halv sju om morgenen. Også denne dagen deltok Ole Wehus. Etter at Fiveland var blitt slått bevisstløs, ble han sparket i den hensikt å få ham på beina igjen. Men han greide ikke å reise seg. Føttene ble så bundet bak på ryggen. Deretter ble han slengt bort til skrivebordet.
Gestapistene surret hodet hans fast til det ene skrivebordsbeinet, mens kroppen ble presset over til den ene siden. Dette foranlediget et fryktelig press på halsvirvlene. Det var nærmest et under at de ikke ble knekt. Deretter ble han slått med køller under fotsålene, etter at skoene var tatt av ham.
Prøvde da å ta sitt eget liv
Som avslutning på de forferdelige pinslene, ble Fiveland slått på innsiden av lårene og i skrittet, samtidig som skruestikken ble brukt. Deretter ble han stilt opp mot veggen. Han prøvde da å ta sitt eget liv ved å stupe i golvet med hodet først. Selvmordsforsøket lyktes ikke. Etter at han var blitt stablet på beina igjen, prøvde han igjen å berøve seg selv livet. Også denne gang forgjeves.
Et nytt torturredskap ble nå tatt i bruk. Det var en pisk med kuler i enden – bedre kjent som “katten”. Fiveland var hele tiden halvt bevisstløs, så han brydde seg ikke lenger så mye om hva de gjorde med ham. Først sent på kvelden opphørte mishandlingen. Også denne natta måtte han ligge med føtter og armer sammenbundet på ryggen.
Den ellevte dagen var som den tiende. Han forsøkte også denne dag flere ganger å ta sitt liv. De samme bødler mishandlet ham. Den natta slapp han å ligge med føttene bundet. Armene var dog hele tiden lenket bak på ryggen. Dagen etter – den tolvte dag – var en søndag.
Fiveland ble ikke mishandlet den tolvte dag.
Den trettende dag ble han forholdsvis pyntelig behandlet, men da Kerner foreslo for Lipicki at de fikk banke ham litt, spratt Wehus opp og foreslo at de heller skulle tvinge Fiveland til å legge hendene på bordet for at de kunne knuse fingertuppene hans.
Lipicki protesterte mot at Fiveland ble mishandlet mer, og Kerner bøyde seg for dette. Siden fikk Fiveland være i fred, bortsett fra at han fortsatt hadde hardt leie og bakbundne hender. Fiveland pådro seg difteri og ble innlagt på Kristiansand kommunale sykehus. Derfra klarte han å rømme.
De fleste arabere i det britiske mandatet Palestina – og de fleste av de 320 000 arabiske flyktningene fra 1948 – var migrantarbeidere og etterkommere av de muslimske immigrantene fra Egypt, Sudan, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia i 1831-1947. Og fra Bahrain, Yemen, Libya, Nord-Afrika, Bosnia, India, Afghanistan osv. Storbritannia lokket arabisk innvandring til Palestinamandatet og blokkerte jødisk immigrasjon.
Således, mellom 1880 og 1919, økte Haifas arabiske befolkning fra 6 000 til 80 000 – hovedsakelig på grunn av arbeidsinnvandrere. Utbruddet av andre verdenskrig akselererte etterspørselen etter arabisk arbeidskraft fra det britiske mandatets militære og dets sivile myndigheter.
Dessuten ble arabiske migrantarbeidere importert av Det osmanske riket, og deretter av det britiske mandatet, for å jobbe i store sivile og militære infrastrukturprosjekter. Lovlige og ulovlige arabiske migranter ble også tiltrukket av økonomisk vekst, som ble generert av det jødiske samfunnet fra 1882.
I følge en rapport fra 1937 fra British Peel Commission (omtalt i den banebrytende boken, Palestine Betrayed, av Efraim Karsh), ” i løpet av 1922 til 1931 var økningen i den arabiske befolkningen i de blandede byene Haifa, Jaffa og Jerusalem 86 %, 62 % og 37 % henholdsvis, mens det i rent arabiske byer som Nablus og Hebron var bare 7 % og en nedgang på 2 prosent i Gaza.»
Uavhengig av sporadisk arabisk emigrasjon fra det britiske mandatet Palestina – på grunn av intra-arabisk terrorisme, som har vært et endemisk trekk i Midtøsten – utløste den betydelige bølgen av arabisk immigrasjon fra 1831-1947 en dramatisk vekst av den arabiske befolkningen i Jaffa, Haifa, og Ramla.
I følge Joan Peters’ betydningsfulle bok, From Time Immemorial (Harper & Row, 1984), som ble skrevet i samråd med Elie Kedourie, “1931-folketellingen [dokumenterte] minst 23 forskjellige språk i bruk av muslimer pluss ytterligere 28 i bruk av kristne arabere – totalt 51 språk. Ikke-jødene i Palestina oppførte som sine fødesteder minst 24 forskjellige land….”
I 1917 representerte araberne i Jaffa minst 25 nasjonaliteter, for det meste egyptere, men også syrere, jemenitter, persere, afghanere, hinduer og baluchier. “British Palestine Exploration Fund” dokumenterte en spredning av egyptiske nabolag i Jaffa-området: Abu Kebir, Sumeil, Sheikh Munis, Salame’, Fejja, osv. Hundrevis av egyptiske familier bosatte seg også i innlandet – i Ara’ Arara’, Kafer Qassem, Taiyiba og Qalansawa.
(1831-1840) erobringen av Israels land av Egypts Mohammed Ali ble befestet av en strøm av egyptiske og sudanesiske migranter som slo seg ned mellom Gaza i sør, Tul-Karem i sentrum og Huladalen i nord. De fulgte i fotsporene til tusenvis av egyptiske flyktninger, som flyktet fra Egypt før 1831 og slo seg ned i Acre.
I 1865 ble den britiske reisende, H.B. Tristram, dokumentert, i The Land of Israel: en journal over reiser i Palestina, tilstedeværelsen av egyptiske migranter i Beit-Shean-dalen, Acre, Hadera, Netanya og Jaffa
Sommeren 1938 besøkte ekteparet Rannveig og Ludvig Bech en venn i Wien. De var i femti-årene og barnløs, men likte å ha ungdom rundt seg. På denne turen hadde de med Inger, en niece av Rannveig. Bech var stasjonsmester ved NSB i Bergen og de bodde i forstaden Paradis. I Wien tok tannlegevennen dem godt imot. Han kjørte dem rundt i åpen bil i den staselige og hektiske byen, og tok dem med på turer i distriktet. Her ute strømmet varm sommerluft mot dem med duften fra skog og mark og alt virket harmonisk.
Det var bare noen måneder etter Anschluss. Nazi-Tysklands tropper hadde i mars rykket inn i landet. Austerrike var blitt slått sammen med Tyskland. Ekteparet Bech merket etterhvert at noe måtte ha skjedd , det var så mye kontroll på veiene. En dag det begynte å regne stanset sjåføren bilen for å dra opp kalesjen. Da dukket det opp en tysk offiser med et rødt flagg. Han var nokså sint, og spurte hvorfor de hadde stoppet. Var det kanskje fordi de hadde sett han og hadde noe å skjule?
De pekte mot de tunge regnskyene , på kalesjen og den åpne bilen. Men det var ikke nok for offiseren. Sjåføren måtte åpne panseret og vise at alt var i orden, at bremselysene virket og chlutchen var brukbar, det ene etter det andre. Men tyskeren så mest på Inger. Hun var blond med gyllent hår og hvit hud og roser på kinn. En ren arier! Offiseren glemte å spørre etter sertifikatet. De var fem i bilen. Ifølge kjørekortet var det plass til bare fire.Det glemte han å påtale.
Den østerrikske tannlegen hadde vært elev hos den jødiske professor Rosenberg ved Wien Universitet. Tannlegen var glad i Rosenberg. Han var et uvanlig godt menneske, hjelpsom og snill mot alle. Det var hardt å tenke på at denne hjertegode mannen knapt kunne vise seg på gaten uten å risikere å bli overfalt av naziungdom. Dette hadde hendt flere ganger. De spyttet på han, rev av han klærne og stjal lommebok og lommeur. Heller ikke innendørs var han trygg. Nylig hadde brunskjortene stormet inn på professorens kontor, knuste utstyr og rev ut ledninger.
Etter Anschluss var Østerrike ikke mer et rettssamfunn enn den stortyske staten den var gått opp i.
Tannlegen ville at hans norske venner skulle hilse på professor Rosenberg.Kanskje kunne de hjelpe familien opp til Norge så de kunne komme seg videre til Amerika? En kort tid fremover var det enda lovlig for jøder å emigrere fra Stor-Tyskland. Men få av de hadde fått innreisetillatelse til Norge. Den norske regjering førte en streng innvandringspolitikk. Norge var ikke alene om det. De fleste land i Europa var redde for en bølge av jødiske flyktninger fra Tyskland.
Ekteparet Bech ble gode venner med Rosenberg da de møtte han, og lovet å ordne med innreisetillatelse til Norge. De visste ikke hva de gjorde og at det nærmest var umulig.
Ludvig Bech dro til Oslo og hadde et møte med ekspedisjonssjef R. Konstad, en mann som tolket de restriktive innreisetillatelsene på strengeste måte. Det kom ingenting ut av møtet.
Rannveig søkte kontakt og hjelp på Nansenhjelpkontoret. Nansenhjelpen var stiftet i 1936 etter initiativ av Odd Nansen og de prøvde å ta seg av de store mengdene statsløse flyktninger etter første verdenskrig. Etter Anschluss 13 mars hadde Nansenhjelpen spesielt gått inn for å hjelpe jødiske flyktninger til Norge. Men det var vanskelig fordi Politikerne på Stortinget var talsmenn for rasisme og fremmedfrykt.
Etter mye press fra Nansenhjelpen og Rannveig Bech gikk Konstad med på at familien Rosenberg kunne få midlertidig opphold i Norge.
Rannveig Bech reiste tilbake til Bergen og pantsatte familiens store eiendom ved Nordåsvannet. En tomt på 10-12 mål , en naturperle, verdt en formue. Hun reiste så til Oslo og la pantobligasjonen på bordet til Konstad. Men den imponerte ikke sentralpasskontoret. Summen var for liten.
Rannvig reiste til Bergen og prøvde å søke hjelp hos velhavende mennesker, alle sa nei. Til slutt gikk hun til den jødiske kjøpmannen Alexander Eidenbom. Han skrev straks under. Og lovet å kle opp familien om hun fikk dem til Bergen.
Da Rannveig for siste gang satt på Nansenhjelpens kontor i Oslo, klarte hun å få sekretæren til å ringe passkontoret og få dem til å godta den nye garantien fra Eidenbom. Dermed var det formelle på norsk side klart.
I mellomtiden hadde vennene i Wien endret sine planer. Nå var det ikke lenger professoren og konen som skulle komme til Norge, men to barnebarn. De voksne skulle ta seg ut av Østerrike en annen vei.
Rannveig Bech dro til Wien for å hente barna. Det var sendt instruks fra Oslo til det norske konsulatet i Wien, som skulle ordne alt med utreisløyve for barna, den fem år gamle Georg og den tretten år gamle Carla Rosenberg.
På togstasjonen i Berlin måtte de gjennom en siste kontroll. Barna hadde pass med stempel J, men Rannveig hadde også en bunke med papirer og tillatelser. Da passkontrolløren så bunken med papirer sa han lavt uten å se på papirene : “Gehen sie nur weiter. Gehen sie nur weiter.” Han var antagelig ikke nazist.
Så skulle de til tollkontrolløren, men han slapp dem rett gjennom siden han så hvor fort de passerte passkontrollen. Men Carla var først rolig da de kom på svensk jord i Trelleborg.
De tok nattoget til Oslo og videre til Bergen. Det var blitt 4.febr. 1939 og Rannveig Bech hadde vært borte i tre uker.
Resten av Rosenberg-familien hadde dradd til Shanghai. Der i Shanghai døde moren til Georg og Carla og der døde også professor Rosenberg. Sønnen kom seg ut av Shanghai, som var under japansk kontroll og dro i etapper over Japan til Amerika.
Rannveig og Ludvig fikk leve i fred i Bergen med sine to jødiske flyktningbarn en stund. Barna begynte på skolen og lærte seg fort språket. Carla var nå femten og Georg åtte år.
Da faren til barna sent høsten 1941 var kommet til Canada og sendte bud etter barna, var Norge i mellomtiden okkupert av tyskerne og barna var låst i Norge.
Den 25/26 november kom den endelige ordren om kvinner og barn. Av en eller annen grunn ble ikke barna tatt den morgenen. Det ble sagt at politimesteren fikk ordren en dag for sent. Det gav ekteparet Bech en sjanse. De hadde kommet i kontakt med en motstandsmann, og han kom til dem om kvelden og sa at nå kunne de komme seg av gårde. Nå drar dere til England, sa han.
Ekteparet Bech forlot alt de eide og dro med lokaltog og buss ut til en øy utenfor Bergen hvor lokale folk tok dem inn og ga dem husly.
Båten fra Shetland skulle egentlig vært der, men den var ikke kommet. Flyktningene ble plassert i hus, været var dårlig, men om kvelden laget Rannveig til et festmåltid. De hadde akkurat satt seg ved bordet, da beskjeden kom : Larsen er her!
De brøt opp fra bordet og skinken, løp over myr og knauser, kratt og daler ned til en kai og en liten båt som førte dem ut i fjorden. Det var båten M/K Bergholm med Leif Larsen som skipper.
Sjøen var litt grov da de skulle ombord. Fru Bech falt om halsen på en av gastene som løftet henne over rekken og utbrøt 🙂 Nå er vi reddet!
Det var 22. desember 1942, julaften 24. desember kom de frem til Shetland etter en hard overfart.
Leif Larsen – ShetlandsLarsen var fra Bergen. Han var i Stjørdal 8.juni 1940, da han som frivillig i finskekrigen, og deltager i de norske styrker i kamp mot tyskerne i Østerdalen i april 1940, kom over Tydal og Sonvatna på vei til Trondheim. Larsen hadde ingen vernepliktstjeneste, men var god til å skyte og hadde utmerket fysikk. Han kom til Shetland i august 1941. Der gikk han en rekke kurs, og kom med i kompani Linge. Senere kom han sammen med en del andre nordmenn med i en gruppe som skulle arbeide i sjøtrafikken på Norge.
Basen for denne gruppen lå i Lervick på Shetland. Den var i sin helhet underlagt Admiralitetet, og alle direktiver ble gitt fra etterretningstjenesten i London. Båtene som gruppen fikk til rådighet , ble nyttet til å hente nordmenn som ville flykte fra landet. Og flere etterretningsfolk, nordmenn som hadde vært i England på kurs og som skulle tilbake til Norge for å instruere motstandsfolk her hjemme, ble fraktet hit av denne gruppen som etterhvert fikk navnet Shetlandsgjengen. En av båtene som gruppen hadde til rådighet var en norsk fiskeskøyte som het “Arthur”.
Leif Larsen hadde hatt flere turer som skipper da han våren 1942 fikk oppdraget med et angrep på slagskipet “Tirpitz” i Fættenfjorden.
Han fikk selv velge sitt mannskap og båt. Larsen valgte “Arthur”, og som mannskap Palmer Bjørnøy fra Gamlem, Johannes Kalve fra Austevoll, Rolf Strand fra Laupstad, britenePercy Brewster, Robert Evans, BillyTebb, “Shorty” Craig, “Slim” Brown og australieren Gadsen, i alt en gruppe på 10 medregnet Larsen.
Det nye våpenet mot “Tirpitz” var to ubåter i miniatyrutgave. Selve båten kunne sammenlignes med en sigar som var skåret av i den ene enden. Den var knapt 12 fot lang, og til den butte enden var krigshodet med sprengladningen hengslet fast. Krigshodet dannet resten av “sigaren” og var på 8 fot. På skroget, like bak festet på krigshodet, stod instrumentbordet. Det var kuppelformet, og instrumentene var selvlysende slik at en kunne se å manøvrere båten under vann og i mørket. Bak instrumentbordet var det en sitteplass for føreren som satt overskrevs på båten. Bak føreren stod en tank for trykkluft. Så kom sitteplassen for assistenten, og bakerst var det en luke til et lite rom for verktøy og magneter.
Ved angrep skulle to magneter festes på oversiden av krigshodet. De sugde seg fast til offeret. Så skulle skroget løses fra, og mannskapet kunne forsvinne med båten før eksplosjonen kom. Motorene var elektriske, og gikk nesten lydløst. Hver båt veide to tonn, hadde begrenset aksjonsradius, og måtte således på en eller annen måte fraktes fra Shetland til Fættenfjorden i Åsen. Mannskapene hadde spesielle dykkerdrakter, og kunne holde seg under vann i flere timer.
Percy Brewster og Robert Evans skulle føre hver sin båt under angrepet. Ubåtmannskapet skulle være i uniformer. De to ubåtene med sprengladninger skulle plasseres på dekket av “Arthur” under overfarten fra Shetland. Når båten nærmet seg norskekysten, skulle ubåtene heises overbord og deretter slepes etter “Artur” forbi den tyske kontrollen og til noen få kilometer fra der “Tirpitz” lå. Og der skulle de uttatte mannskaper gå i ubåtene og på egen hånd ta seg frem til “Tirpitz” for å gjennomføre sitt farefulle oppdrag. Et oppdrag – som dersom det lyktes – ville blitt den annen verdenskrigs største sabotasjekup.
Larsen kom forbi tyske kontrollposter og nysgjerrige fiskere. Ubåtene var på slep etter “Artur” og han kom så langt at han kunne se inn til Trondheim. Byen var mørklagt. Larsen merket en del vind, og det gikk ikke lenge før de første stormkastene var der. Larsen saknet farten, “Artur” begynte etterhvert å hive på seg, og snart blåste det opp til full storm.
“Arthur” nærmet seg nå dette ubåtnettet som tyskerne hadde mellom Skatval og Frosta, nokså langt ute i Åsenfjorden. Larsen merket plutselig et rykk i båten. Det merkes at noe slår mot propellen. Han blir straks klar over hva som nå har skjedd : Ubåtene har slitt seg. Snart ligger ubåtene på flere hundre favners dyp. Års trening for Larsen og hans karer er tapt, og dette skjedde da målet for angrepet var så nær.
Besetningen gikk i land på utsiden av Frosta, i Aursundbukta. Torvlasten ble lempet på sjøen, og noe nærmere land ble så “Arthur” senket. I lettbåt ble besetningen satt i land. Her sto nå 10 mann, ingen var der for å hjelpe som planen opprinnelig var. Alle var i en meget vanskelig situasjon. Men de måtte forsøke å komme seg vekk. De måtte over til Sverige. Fra båten tok de med seg matvarer, kart og hver sin pistol. Britene gikk i sine arbeidsuniformer. Det var belgmørkt. Karene gikk så lenge det var mørkt. Da det lysnet av dag, slo de seg ned i et skogholt. De kunne ikke gjøre opp varme, men la seg ned og fikk seg en kort hvil mens de skiftet på vaktholdet.
Karene delte seg i to grupper da Larsen fant det for risikabelt at 10 mann gikk i flokk. Om kvelden den 31 oktober kom de frem til en gård hvor de fikk mat og fikk overnatte på låven. Tidlig neste morgen den 1. november dro de videre. Om kvelden kom de frem til en gård hvor de fikk rømmegrøt og ble tatt vel i mot. Føttene var hovnet opp og de var slitne, de hvilte noen timer før de igjen måtte ut. Det var blitt snøføre og kaldere. Det ble tyngre å gå ettehvert som de kom høyere. De fant en liten sæterbu lenger inne på fjellet og ble i bua natten over. Tidlig neste morgen dro de videre, og Larsen studerte kartet. Karene kjente at de ikke lenger klarte store høyder, og Larsen valgte en annen lei ned mot Brennmoen i Verdal. På en gård de passerte fikk de litt melk å drikke av gårdkona, så fortsatte de og valgte å følge veien. Der tørner Larsen og hans menn sammen med grensepolitimenn med våpen. Begge var nordmenn. Det kom til kamp, flere skudd ble løsnet og briten Robert Evans ble skadet. Den ene grensepolitimannen ble også skadet. Evans hadde fått store skader i leggen. Larsen så straks at Evans måtte etterlates her. Så lenge briten var i uniform, mente Larsen at han måtte bli behandlet som krigsfange dersom han ble tatt. De øvrige i Larsens gruppe dro videre. En gårdbruker de traff på ga dem tips om hvor de sikrest kunne ta seg frem forbi tyske vakter og grensepoliti. frempå morgenen den 4. november gikk de over grensen. Og ikke så mange dagene etter var Larsen og hans folk tilbake i England.
Israel gained its land in 1948. The day after its establishment, it received a “warm welcome” from its neighbors.
The congratulations it received were that seven of its neighbors went to war. Israel could not exactly be accused of having a super army that thundered over the invaders. Perhaps not so strange when you consider that Israel was one day old when they were subjected to a massive attack.
There was little or nothing to indicate that the Jews would win this war against a formidable seven countries. Israel won, but Jordan then occupied Judea and Samaria, expelled all the Jews who lived there, moved in Arabs and renamed the land the West Bank so that it would not be recognized as the old historical kingdom from the Bible. In 1967, the neighbors attacked Israel again in the Six-Day War.
Here, the Arab neighbors were looking for revenge for the defeat in 1948. In 1967, history repeated itself and again the invaders had to go home with a wounded head. They were defeated and defeated and Israel took back Judea and Samaria, and let all the Arabs who lived there continue to do so.
In 1973, the Arabs, led by Egypt, were to be clever and surprise Israel on Yom Kippur, the great Day of Atonement, when the Jews were in their synagogues.
This is the holiest day of the year for Jews. Israel was caught in the act, but fought back and overran the enemies and drove them back.
-Det var en fin dag forteller Shetlands-Larsen til Sydvesten. Jeg husker særlig godt en episode. Vi var nesten rett utenfor Gravdal da vi så en mann som sprang ut foran huset sitt for å heise flagget. Da det var nesten til topps brakk stangen og flagget og snoren havnet i fanget på mannen. Men han for rett inn i huset og etter en liten stund sto han i takluken. Da hadde han bundet flagget til en stang og svingte det ut mot oss.
På Skoltegrunnskaien var det yrende fullt av folk. Midt i vrimmelen av de tusen så jeg plutselig bror min, Aksel. Blikket vårt møttes og han gjenkjente meg straks. Det første han sa da han var kommet ombord i ubåtjageren var: Fører du denne her? Og det var herlig å vandre omkring i Bergen disse første maidagene. Det var som om ingen var på jobb. Folk drev i gatene og var glade.
-Du hadde ikke vært i Bergen og heller ikke sett familien på de fem årene du hadde vært i Nordsjøtrafikken?
-Nei. Jeg kunne ikke ta kontakt, for det kunne bli farlig for dem. En gang fikk jeg sendt en kort hilsen til min bror og en pakke proviant. Det var da vi satte iland en agent ute i Austevoll. Han stolte jeg fullstendig på og jeg ga ingen melding, bare en hilsen fra Leif. Da jeg dro til Shetland første gangen bodde vi i Fyllingsdalen. Jeg kunne ikke fortelle noe til foreldrene mine, for jeg visste heller ikke hva som skulle skje. Om kvelden sa jeg bare: “No farer eg…” Og før de sto opp neste morgen var jeg vekk.
