De fleste arabere i det britiske mandatet Palestina – og de fleste av de 320 000 arabiske flyktningene fra 1948 – var migrantarbeidere og etterkommere av de muslimske immigrantene fra Egypt, Sudan, Libanon, Syria, Irak, Saudi-Arabia i 1831-1947. Og fra Bahrain, Yemen, Libya, Nord-Afrika, Bosnia, India, Afghanistan osv. Storbritannia lokket arabisk innvandring til Palestinamandatet og blokkerte jødisk immigrasjon.
Således, mellom 1880 og 1919, økte Haifas arabiske befolkning fra 6 000 til 80 000 – hovedsakelig på grunn av arbeidsinnvandrere. Utbruddet av andre verdenskrig akselererte etterspørselen etter arabisk arbeidskraft fra det britiske mandatets militære og dets sivile myndigheter.
Dessuten ble arabiske migrantarbeidere importert av Det osmanske riket, og deretter av det britiske mandatet, for å jobbe i store sivile og militære infrastrukturprosjekter. Lovlige og ulovlige arabiske migranter ble også tiltrukket av økonomisk vekst, som ble generert av det jødiske samfunnet fra 1882.
I følge en rapport fra 1937 fra British Peel Commission (omtalt i den banebrytende boken, Palestine Betrayed, av Efraim Karsh), ” i løpet av 1922 til 1931 var økningen i den arabiske befolkningen i de blandede byene Haifa, Jaffa og Jerusalem 86 %, 62 % og 37 % henholdsvis, mens det i rent arabiske byer som Nablus og Hebron var bare 7 % og en nedgang på 2 prosent i Gaza.»
Uavhengig av sporadisk arabisk emigrasjon fra det britiske mandatet Palestina – på grunn av intra-arabisk terrorisme, som har vært et endemisk trekk i Midtøsten – utløste den betydelige bølgen av arabisk immigrasjon fra 1831-1947 en dramatisk vekst av den arabiske befolkningen i Jaffa, Haifa, og Ramla.
I følge Joan Peters’ betydningsfulle bok, From Time Immemorial (Harper & Row, 1984), som ble skrevet i samråd med Elie Kedourie, “1931-folketellingen [dokumenterte] minst 23 forskjellige språk i bruk av muslimer pluss ytterligere 28 i bruk av kristne arabere – totalt 51 språk. Ikke-jødene i Palestina oppførte som sine fødesteder minst 24 forskjellige land….”
I 1917 representerte araberne i Jaffa minst 25 nasjonaliteter, for det meste egyptere, men også syrere, jemenitter, persere, afghanere, hinduer og baluchier. “British Palestine Exploration Fund” dokumenterte en spredning av egyptiske nabolag i Jaffa-området: Abu Kebir, Sumeil, Sheikh Munis, Salame’, Fejja, osv. Hundrevis av egyptiske familier bosatte seg også i innlandet – i Ara’ Arara’, Kafer Qassem, Taiyiba og Qalansawa.
(1831-1840) erobringen av Israels land av Egypts Mohammed Ali ble befestet av en strøm av egyptiske og sudanesiske migranter som slo seg ned mellom Gaza i sør, Tul-Karem i sentrum og Huladalen i nord. De fulgte i fotsporene til tusenvis av egyptiske flyktninger, som flyktet fra Egypt før 1831 og slo seg ned i Acre.
I 1865 ble den britiske reisende, H.B. Tristram, dokumentert, i The Land of Israel: en journal over reiser i Palestina, tilstedeværelsen av egyptiske migranter i Beit-Shean-dalen, Acre, Hadera, Netanya og Jaffa
