Sommeren 1938 besøkte ekteparet Rannveig og Ludvig Bech en venn i Wien. De var i femti-årene og barnløs, men likte å ha ungdom rundt seg. På denne turen hadde de med Inger, en niece av Rannveig. Bech var stasjonsmester ved NSB i Bergen og de bodde i forstaden Paradis. I Wien tok tannlegevennen dem godt imot. Han kjørte dem rundt i åpen bil i den staselige og hektiske byen, og tok dem med på turer i distriktet. Her ute strømmet varm sommerluft mot dem med duften fra skog og mark og alt virket harmonisk.
Det var bare noen måneder etter Anschluss. Nazi-Tysklands tropper hadde i mars rykket inn i landet. Austerrike var blitt slått sammen med Tyskland. Ekteparet Bech merket etterhvert at noe måtte ha skjedd , det var så mye kontroll på veiene. En dag det begynte å regne stanset sjåføren bilen for å dra opp kalesjen. Da dukket det opp en tysk offiser med et rødt flagg. Han var nokså sint, og spurte hvorfor de hadde stoppet. Var det kanskje fordi de hadde sett han og hadde noe å skjule?
De pekte mot de tunge regnskyene , på kalesjen og den åpne bilen. Men det var ikke nok for offiseren. Sjåføren måtte åpne panseret og vise at alt var i orden, at bremselysene virket og chlutchen var brukbar, det ene etter det andre. Men tyskeren så mest på Inger. Hun var blond med gyllent hår og hvit hud og roser på kinn. En ren arier! Offiseren glemte å spørre etter sertifikatet. De var fem i bilen. Ifølge kjørekortet var det plass til bare fire.Det glemte han å påtale.
Den østerrikske tannlegen hadde vært elev hos den jødiske professor Rosenberg ved Wien Universitet. Tannlegen var glad i Rosenberg. Han var et uvanlig godt menneske, hjelpsom og snill mot alle. Det var hardt å tenke på at denne hjertegode mannen knapt kunne vise seg på gaten uten å risikere å bli overfalt av naziungdom. Dette hadde hendt flere ganger. De spyttet på han, rev av han klærne og stjal lommebok og lommeur. Heller ikke innendørs var han trygg. Nylig hadde brunskjortene stormet inn på professorens kontor, knuste utstyr og rev ut ledninger.
Etter Anschluss var Østerrike ikke mer et rettssamfunn enn den stortyske staten den var gått opp i.
Tannlegen ville at hans norske venner skulle hilse på professor Rosenberg.Kanskje kunne de hjelpe familien opp til Norge så de kunne komme seg videre til Amerika? En kort tid fremover var det enda lovlig for jøder å emigrere fra Stor-Tyskland. Men få av de hadde fått innreisetillatelse til Norge. Den norske regjering førte en streng innvandringspolitikk. Norge var ikke alene om det. De fleste land i Europa var redde for en bølge av jødiske flyktninger fra Tyskland.
Ekteparet Bech ble gode venner med Rosenberg da de møtte han, og lovet å ordne med innreisetillatelse til Norge. De visste ikke hva de gjorde og at det nærmest var umulig.
Ludvig Bech dro til Oslo og hadde et møte med ekspedisjonssjef R. Konstad, en mann som tolket de restriktive innreisetillatelsene på strengeste måte. Det kom ingenting ut av møtet.
Rannveig søkte kontakt og hjelp på Nansenhjelpkontoret. Nansenhjelpen var stiftet i 1936 etter initiativ av Odd Nansen og de prøvde å ta seg av de store mengdene statsløse flyktninger etter første verdenskrig. Etter Anschluss 13 mars hadde Nansenhjelpen spesielt gått inn for å hjelpe jødiske flyktninger til Norge. Men det var vanskelig fordi Politikerne på Stortinget var talsmenn for rasisme og fremmedfrykt.
Etter mye press fra Nansenhjelpen og Rannveig Bech gikk Konstad med på at familien Rosenberg kunne få midlertidig opphold i Norge.
Rannveig Bech reiste tilbake til Bergen og pantsatte familiens store eiendom ved Nordåsvannet. En tomt på 10-12 mål , en naturperle, verdt en formue. Hun reiste så til Oslo og la pantobligasjonen på bordet til Konstad. Men den imponerte ikke sentralpasskontoret. Summen var for liten.
Rannvig reiste til Bergen og prøvde å søke hjelp hos velhavende mennesker, alle sa nei. Til slutt gikk hun til den jødiske kjøpmannen Alexander Eidenbom. Han skrev straks under. Og lovet å kle opp familien om hun fikk dem til Bergen.
Da Rannveig for siste gang satt på Nansenhjelpens kontor i Oslo, klarte hun å få sekretæren til å ringe passkontoret og få dem til å godta den nye garantien fra Eidenbom. Dermed var det formelle på norsk side klart.
I mellomtiden hadde vennene i Wien endret sine planer. Nå var det ikke lenger professoren og konen som skulle komme til Norge, men to barnebarn. De voksne skulle ta seg ut av Østerrike en annen vei.
Rannveig Bech dro til Wien for å hente barna. Det var sendt instruks fra Oslo til det norske konsulatet i Wien, som skulle ordne alt med utreisløyve for barna, den fem år gamle Georg og den tretten år gamle Carla Rosenberg.
På togstasjonen i Berlin måtte de gjennom en siste kontroll. Barna hadde pass med stempel J, men Rannveig hadde også en bunke med papirer og tillatelser. Da passkontrolløren så bunken med papirer sa han lavt uten å se på papirene : “Gehen sie nur weiter. Gehen sie nur weiter.” Han var antagelig ikke nazist.
Så skulle de til tollkontrolløren, men han slapp dem rett gjennom siden han så hvor fort de passerte passkontrollen. Men Carla var først rolig da de kom på svensk jord i Trelleborg.
De tok nattoget til Oslo og videre til Bergen. Det var blitt 4.febr. 1939 og Rannveig Bech hadde vært borte i tre uker.
Resten av Rosenberg-familien hadde dradd til Shanghai. Der i Shanghai døde moren til Georg og Carla og der døde også professor Rosenberg. Sønnen kom seg ut av Shanghai, som var under japansk kontroll og dro i etapper over Japan til Amerika.
Rannveig og Ludvig fikk leve i fred i Bergen med sine to jødiske flyktningbarn en stund. Barna begynte på skolen og lærte seg fort språket. Carla var nå femten og Georg åtte år.
Da faren til barna sent høsten 1941 var kommet til Canada og sendte bud etter barna, var Norge i mellomtiden okkupert av tyskerne og barna var låst i Norge.
Den 25/26 november kom den endelige ordren om kvinner og barn. Av en eller annen grunn ble ikke barna tatt den morgenen. Det ble sagt at politimesteren fikk ordren en dag for sent. Det gav ekteparet Bech en sjanse. De hadde kommet i kontakt med en motstandsmann, og han kom til dem om kvelden og sa at nå kunne de komme seg av gårde. Nå drar dere til England, sa han.
Ekteparet Bech forlot alt de eide og dro med lokaltog og buss ut til en øy utenfor Bergen hvor lokale folk tok dem inn og ga dem husly.
Båten fra Shetland skulle egentlig vært der, men den var ikke kommet. Flyktningene ble plassert i hus, været var dårlig, men om kvelden laget Rannveig til et festmåltid. De hadde akkurat satt seg ved bordet, da beskjeden kom : Larsen er her!
De brøt opp fra bordet og skinken, løp over myr og knauser, kratt og daler ned til en kai og en liten båt som førte dem ut i fjorden. Det var båten M/K Bergholm med Leif Larsen som skipper.
Sjøen var litt grov da de skulle ombord. Fru Bech falt om halsen på en av gastene som løftet henne over rekken og utbrøt 🙂 Nå er vi reddet!
Det var 22. desember 1942, julaften 24. desember kom de frem til Shetland etter en hard overfart.
Fra boken “Jøder på fluk” av Ragnar Ulstein
