Kategori: Blogg

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Israel gained its land in 1948. The day after its establishment, it received a “warm welcome” from its neighbors.

The congratulations it received were that seven of its neighbors went to war. Israel could not exactly be accused of having a super army that thundered over the invaders. Perhaps not so strange when you consider that Israel was one day old when they were subjected to a massive attack.

There was little or nothing to indicate that the Jews would win this war against a formidable seven countries. Israel won, but Jordan then occupied Judea and Samaria, expelled all the Jews who lived there, moved in Arabs and renamed the land the West Bank so that it would not be recognized as the old historical kingdom from the Bible. In 1967, the neighbors attacked Israel again in the Six-Day War.

Here, the Arab neighbors were looking for revenge for the defeat in 1948. In 1967, history repeated itself and again the invaders had to go home with a wounded head. They were defeated and defeated and Israel took back Judea and Samaria, and let all the Arabs who lived there continue to do so.

In 1973, the Arabs, led by Egypt, were to be clever and surprise Israel on Yom Kippur, the great Day of Atonement, when the Jews were in their synagogues.

This is the holiest day of the year for Jews. Israel was caught in the act, but fought back and overran the enemies and drove them back.

This war took Israel 10 days to win.

Om 10 mai 1945 -Innseilingen til et fritt Norge – intervju med Shetlands-Larsen i 1985.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

-Det var en fin dag forteller Shetlands-Larsen til Sydvesten. Jeg husker særlig godt en episode. Vi var nesten rett utenfor Gravdal da vi så en mann som sprang ut foran huset sitt for å heise flagget. Da det var nesten til topps brakk stangen og flagget og snoren havnet i fanget på mannen. Men han for rett inn i huset og etter en liten stund sto han i takluken. Da hadde han bundet flagget til en stang og svingte det ut mot oss.

På Skoltegrunnskaien var det yrende fullt av folk. Midt i vrimmelen av de tusen så jeg plutselig bror min, Aksel. Blikket vårt møttes og han gjenkjente meg straks. Det første han sa da han var kommet ombord i ubåtjageren var: Fører du denne her? Og det var herlig å vandre omkring i Bergen disse første maidagene. Det var som om ingen var på jobb. Folk drev i gatene og var glade.

-Du hadde ikke vært i Bergen og heller ikke sett familien på de fem årene du hadde vært i Nordsjøtrafikken?

-Nei. Jeg kunne ikke ta kontakt, for det kunne bli farlig for dem. En gang fikk jeg sendt en kort hilsen til min bror og en pakke proviant. Det var da vi satte iland en agent ute i Austevoll. Han stolte jeg fullstendig på og jeg ga ingen melding, bare en hilsen fra Leif. Da jeg dro til Shetland første gangen bodde vi i Fyllingsdalen. Jeg kunne ikke fortelle noe til foreldrene mine, for jeg visste heller ikke hva som skulle skje. Om kvelden sa jeg bare: “No farer eg…” Og før de sto opp neste morgen var jeg vekk.

Rett etter at Hitler tok makten i 1933, kjøpte Tysklands chargé d’affaires i Bagdad,  Fritz Grobba, den kristne irakiske avisen, Al-Alem Al Arabi , og konverterte den til et naziorgan som publiserte en arabisk oversettelse av Hitler  Mein/ Kampf . Deretter begynte Berlin  å sende arabiske programmer over hele Midt-Østen. Den nazistiske ideologien om jødisk konspirasjon og internasjonal manipulering ble bredt adoptert i det irakiske samfunnet, spesielt innenfor rammen av Palestina-problemet som dominerte irakisk politikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tysk radiokringkasting i Bagdad rapporterte jevnlig fake rapporter om ikke-eksisterende jødiske utbrudd i Palestina. Innen 1. april 1941, med andre verdenskrig i full gang, gjorde en gruppe pro-nazistiske irakiske militærmenn  ( kalt Golden Square) et kupp, og utrangerte den britisk-dominerte regjeringen. Raskt sveiset Golden Square irakiske aksjoner til Berlins jernvilje. Hvorfor ble de partnere? Golden Square ville at Tyskland skulle ødelegge den britiske og jødiske tilstedeværelsen i landet deres. Det tredje riket ønsket det som var under bakken – olje. Uten den oljen, fremdeles kontrollert av et britisk oljeselskap, kunne ikke Tyskland invadere Russland. En innsats for å beslaglegge britisk olje- og militæranlegg i Irak foregikk i hele mai 1941. Men 28. mai 1941 bestemte en britisk militærsøyle seg for å beskytte oljeinstallasjonene og til slutt gikk de mot utkanten av Bagdad for å beseire opprøret. Den nazi-allierte Golden Square og Rikets wirepuller, Grobba, flyktet fra hovedstaden. 31. mai, klokka 04.00, med morgenen fremdeles mørkere enn daggry, kom den fungerende ordføreren frem med et hvitt flagg på vegne av resten av den offisielle myndigheten i Irak. Dagen etter, den 1. juni, med britisk myndighet nominelt restaurert, men likevel trukket tilbake fra Bagdad og kuppmakerne på Golden Square, kom den britiske regenten, prins ‘Abd al-Ilah, tilbake til Irak. I løpet av de få timene rundt regentens gjenkomst var der et vakuum i landet. Det resulterte i blodbadet fra 1. til 2. juni som ble kjent som Farhud.

De opprinnelige planene for en  anti-jødisk aksjon 1. juni,  hadde til hensikt å etterligne nazi-massemordkampanjer i Europa. Lister over jøder hadde allerede blitt samlet. Jødiske hjem hadde blitt markert  med en blodrød Hamsa. Teksten som kunngjorde massemordet og utvisningen var allerede forberedt og planlagt for radiokringkasting.  Radiosendinga 31. mai kunngjorde bare at den britisk-utnevnte regenten ville returnere til palasset sitt fra sin midlertidige tilflukt i Trans-Jordan. 1. juni var Bagdads jøder  midt i feiringen av  hellige dagen Shavuot, til minne om da loven ble gitt til jødene på Mt. Sinai. Bagdads jøder trodde stabilitet hadde kommet til deres 2600 år lange eksistens i Irak. De tok så feil. Rundt klokka 15.00 den 1. juni hadde Regent ‘Abd al-Ilah landet på flyplassen nær Bagdad. Han var på vei over al-Khurr-broen til palasset da en kontingent av Baghdadi-jøder dro ut for å hilse på ham. Da gruppen kom til broen, møtte de en gruppe nedstemte arabiske soldater nettopp kommet tilbake fra sin dystre overgivelse til britiske styrker. Bare synet av disse jødene, oppkledd i  høytidsdrakter, var nok til å oppildne soldatene. Plutselig ble jødene  angrepet med kniver og økser. Flere ble hacket i hjel akkurat da og der på broen. Den planlagte systematiske utryddelsen,  brøt sammen til et spontant slakt i byen. Bagdad ble raskt et helvete. Mobben kjørte over hele byen og myrdet jøder  på åpen gaten. Kvinner ble voldtatt mens deres  familier så på. Spedbarn ble drept foran foreldrene. Hjem og butikker ble tømt og deretter brent. Våpenlyder  og skrik elektrifiserte byen i timevis.  Beheadings, overkropper  åpne, babyer opphakket, fryktelige tortur og lemlestelser overalt.  Avskårne lemmer ble vinket hit og dit som fæle trofeer. Da Bagdad brant, ble den jødiske tilværelsen omgjort til  røykspirer mot himmelen. Jødiske butikker og hjem ble plyndret og brent. En synagoge ble invadert og Toraene ble brent på klassisk nazistisk vis. Likevel forble britiske tropper minutter unna passive, under ordre fra London om ikke å dra inn for ikke å  ødelegge forholdet til araberne.

Gatene var ikke trygge for jøder. Hjemmet deres, allerede godt merket som jødiske boliger, var enda mindre trygge. Bander bestående av soldater, politi og sivile plyndre og invaderte jødiske nabolag med straffefrihet. I hjem etter hjem ble møbler flyttet opp mot døra for å lage en barrikade. Da inntrengerne presset på dørene, ble flere og tyngre møbler skjøvet på plass. Den ustanselige inntrengende  mot dørene fikk etter hvert framgang, og uunngåelig i hus etter hus, brøt morderne inn. Da araberne brøt inngangene, ville mange familier flykte til taket.Flyktende jøder hoppet fra det ene taket til det andre. I noen tilfeller kastet foreldre og søsken barn ned fra tak til ventende tepper nedenfor. Da det ikke var noe sted utenfor taket, helte noen jøder  kokende olje over sine angripere, steiner og hva som helst annet provisorisk forsvar de kunne mønstre. Kvinner ble besudlet overalt. Arabere brøt seg inn på jente skoler og elevene ble voldtatt – uendelig. Seks jødiske jenter ble kjørt bort til en landsby femten kilometer nord og lokalisert først senere.  Unge eller gamle, jødiske kvinner ble  nådeløst gjeng voldtatt og ofte lemlestet.Til slutt ringte ordføreren regenten,  den øverste myndighet i landet, og ba ham om å gi ordre til lojale tropper å gripe inn. Det gjorde han. Da ordren kom, begynte lojale enheter å åpne ild mot opprørerne, spesielt da de henvendte seg til muslimske nabolag for å fortsette sin plyndring. Da skytingen begynte, flyktet opprørere. Dager senere, da regenten til slutt gjenopprettet orden, gikk britene innenfor  byens grenser. Oljen var sikker. Jødene i Bagdad var det ikke.

I sannhet vil ingen noensinne vite at mange ble myrdet eller mishandlet i løpet av de to mørke dagene. Offisiell statistikk, basert på skremte og motvillige vitner, oppgir rundt 110 døde jøder. Hundrevis ble oppført som skadd. Men jødiske ledere sa at det reelle antallet var langt større. En irakisk-historiker antydet at så mange som 600 ble drept den natten. The Jewish Burial Society var redd for å begrave kroppene. Likene ble  samlet og gravlagt i en stor, lang, avrundet massegrav som lignet et massivt brød. Farhud – på arabisk betyr ordet voldelig bortvisning. Det var et ord jødene i krigstidens Europa ikke kjente. Holocaust – det var et ord jødene i krig Irak ikke kjente. Men snart ville de alle vite betydningen  uavhengig av språket de snakket. Etter hendelsene 1. til 2. juni 1941 kom begge ordene sammen. Edwin Black er forfatteren av IBM og Holocaust , og The Farhud – Roots of the Arab-Nazi Alliance in the Holocaust.

After World War II, Aktion T4 was used as a term for the systematic

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

mass murder of the mentally ill and disabled in the Third Reich.

The term was first used in trials against doctors involved in the murders,

and was later adopted by historiographers.

Gerda suffered from musculoskeletal paralysis and was taken from

her mother and then transferred to a so-called “children’s specialist ward”

in a municipal children’s hospital in Stuttgart.

A specialist had come to the family home to examine Gerda.

The ‘doctor’ took the child into a separate room.

Gerda’s mother was not allowed

to be present during the examination.

She could hear her daughter screaming in pain. When the ‘specialist’ had finished the examination,

Gerda’s mother asked, “What exactly did you examine?”

The woman was told to shut up and say goodbye to her daughter.

Because Gerda was going to be taken to a specialist clinic.

On July 12, 1943, Gerda died in the clinic, she was not yet 4 years old.

She was euthanized. Although T4 had officially stopped at that time, it continued

unofficially until the end of the war.

The director of the clinic was Dr. Karl Lempp. He was never prosecuted for

any of his involvement. All he had to do after the war was to follow the

de-Nazification program and receive a financial fine. He continued to work as

a doctor until 1950 when he was granted a pension.

Research between 2008 and 2009 conducted by Dr. Marquart who analyzed

506 existing death certificates for children who died at the children’s hospital

between January 1943 and the end of April 1945, found 52 suspicious deaths

of children diagnosed with serious congenital disorders – but for which no causal

link could be proven.

One third of the children died of pneumonia, a typical result

of Luminal poisoning. The death certificate was sometimes signed with a false name.

In 2013, the Gerda Metzger memorial stone was placed in Stuttgart.