Krigskorrespondenten og motstandsmannen Albert Henrik Mohn til “Sydvesten” i 1989 om Shetlandsgjengen:
“Det er ingen overdrivelse å hevde at krigshistorien neppe kjenner til at så få menneskers innsats mot det seierrike og tilsynelatende uovervinnelige tyske krigsmaskineriet, har endt med et slikt overraskende utfall. Uten det smarte trekket som engelskmennene gjorde ved å opprette Shetlandsgjengen, er jeg redd for at krigen hadde fått et helt annet utfall. Det var helt uvurderlig i innsatsen for å knekke tyskerne i Nord-Atlanteren og dermed opprettholde den livsviktige konvoi-trafikken med krigsutstyr og bensin til den russiske hæren på østfronten.
Mens engelskmennene ikke kan få fullrost Shetlandsgjengen nok, så har vi her hjemme liksom aldri vært villige til å overdrysse dem med verbale blomster. Det bør rettes opp. Et moment er at dette var jordnære og heller beskjedne karer som ikke ønsket noe oppstyr omkring seg selv. Da de var vel hjemme igjen, mente de at det var mer presserende oppgaver å ta fatt på enn hva de bedrev i krigsårene.
Et av Shetlandsgjengens viktigste bidrag var at de åpnet den første sjøkorridoren mellom det fullstendig isolerte England og fastlandet. Deres hjelpemiddel, ved siden av kløkt og utøvelse av stort sjømannskap, var et par dusin gamle fiskeskøyter som gjorde 5-6 knop, og noen colt-mitraljøser. For ikke å undervurdere deres betydelige lokalkunnskap og store kontaktflate langs Norskekysten. De hadde verdens mest effektive og fryktinngydende krigsmaskineri mot seg. Det begynte å merkes etterhvert på deres tap, men Shetlandsgjengen ga aldri opp.”
Mannskapet på Vigra i fredsdagene.
