Leif Larsen

Leif Larsen («Shetlands-Larsen») (født 9. januar 1906 i Bergen, død 12. oktober 1990 i Bergen) ble en folkehelt allerede mens andre verdenskrig pågikk. Han ble den høyest dekorerte allierte sjøoffiser og ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd, Norges høyeste utmerkelse.
Larsen ble født i Sandviken i Bergen, og vokste opp i Bergen sentrum som en av ni søsken. Hans far Anders Olai Larsen var lagersjef hos grossisten Wickne og kom fra Røttingen på Os, mens moren Amalie Hansen kom fra København. Larsen kunne derfor dansk, og snakket som en københavnsk gadedreng når han følte for det. Etter folkeskolen ble han løpergutt og hjalp til på et malerverksted. Han utdannet seg tli mekaniker før han dro i utenriksfart som 16-åring.
I 1932 gikk Larsen i land for å hjelpe foreldrene å flytte på landet i Fyllingsdalen utenfor Bergen og for å forberede bryllup med sin forlovede Hjørdis Grimsæth, (18.3.1908 – 4.01.1938 )
De to var barndomsvenner, hadde gått på samme skole, hun en klasser under han. De hadde det alltid så morsomt sammen og lo mye.
Larsen bygget hus til sine gamle foreldre i Fyllingsdalen, og fikk senere tak i en leilighet på Landås til seg og Hjørdis.
De giftet seg i 1935, men Hjørdis ble syk og døde tre år senere. De hadde ingen barn.
Larsen fikk jobb hos grossist Wickne. Her ble han motorbåtfører på firmaets grossistbåt. Som handelsreisende dro han rundt mellom kystens mange kramboder i åtte år, og ble lommekjent over store strekninger.
I årene som sjømann hadde han fått mange finske kolleger, og da vinterkrigen brøt ut, falt det å komme dem til hjelp. Larsen vervet seg på sin 34-årsdag i januar 1940 som frivillig.
Larsen kom inn i Svenska Frivilligkåren, der han tjenestegjorde under Gösta Benckert. Avdelingen hans ble satt inn ved Sallafronten.
Da krigen mellom Finland og Sovjetunionen var over, tok norske og svenske frivillige seg tilbake til sine hjemland. Larsens følge ble underveis møtt med budskapet om Tysklands angrep på Norge.
Larsen deltok deretter i kampene mot tyskerne på Østlandet, og da dette måtte oppgis, dro han med den 160 mann store soldatgruppen nordover hvor kampene fortsatt pågikk. Men 8. juni kapitulerte de norske styrkene, og sommeren 1940 var han hjemme i Fyllingsdalen igjen.
Larsen ble to ganger tildelt Krigskorset med sverd. Andre gangs tildeling ble markert med en stjerne. Etter 1945 ble gjentatte tildelinger av denne utmerkelsen markert med flere sverd.
Under felttoget i Norge i 1940 hadde Larsen kjempet i Gösta Benckerts kompani på Kongsvinger festning og videre i Glåmdalen.
Larsen forlot Norge ombord på MK «Motig I» 9. februar 1941 og ankom Lerwick 11. februar. I Storbritannia gikk han under britisk kommando og ble SOE- agent og beordret til Shetlandsgjengen.
Shetlandsgjengen var det populære navnet på den delen av den hemmelige militære britiske enheten Special Operations Executive ( SOE) som dro til fiendelandet Norge med nordmenn som operatører.
SOE ble opprettet 19. juli 1940 for å planlegge, lede og gjennomføre undergravingsvirksomhet og sabotasjeaksjoner mot tyskerne i okkuperte land. Hovedkvarteret lå i 64 Baker Street i London. SOE ble oppløst i januar 1946.
Etter et halvt års trening begynte hans jomfrutur 19. oktober som maskinist om bord på «Nordsjøen» med kurs for Edøyfjorden på Nordmøre for å legge ut miner. Overfarten gikk etter planen, og de var i ferd med å legge ut miner fra en luke i skipssiden da det blåste opp, og en diger bølge slo inn luken og fylte rommet. Minene måtte holdes på plass, da de ville eksplodert om de slo mot en vegg. Til sist ble det mulig å droppe dem i sjøen. De fløt tre meter under vannflaten, slik at fiskebåter og rutebåter passerte uskadet, mens en tung malmbåt fra Narvik ville gå i luften. På vei tilbake til Shetland slo stormen til. Båten tok inn så mye vann at motoren stoppet, og mannskapet måtte søke tilflukt i lettbåten. Så fikk en tysk vaktpost øye på restene av «Nordsjøen» og slo alarm. Store styrker lette etter mannskapet, og i over en uke var de seks mennene på flukt, til Larsen lyktes i å stjele kutteren «Arthur».  Den 31. oktober la de til land i Lerwick. Basekommandant Howard forfremmet nå Larsen fra styrmann til skipsfører, og sendte ham med «Arthur» med en våpenlast til Grova sør for Florø, i nok en storm. Larsen hadde gode lederegenskaper.

Leif Larsen hadde flest turer av skipperne: 52 turer totalt ( ingen bomturer, alle oppdrag utført) – 14 turer med fiskesköyter. “Nordsjøen” forlis 19.10.1941 “Arthur” forlatt 26.10.42 (mot Tirpitz) “Feie” “Siglaos” og med “Bergholm” som ble senket av  tyske fly 17.03.43 . 13 av turene som skipper og 1 tur som maskinist og deretter  38 turer som sjef på “Vigra”.

Larsen ledet britenes forsøkt på å senke slagskipet «Tirpitz» ved å smugle torpedoer inn i Trondheimsfjorden. For dette mottok Larsen en Conspicuous Gallantry-medalje fra Storbritannia, som den første utlending. Han fikk også Krigskorset fra Norge for dette forsøket på å senke «Tirpitz», da han kom seg langt forbi fiendens linjer og var bare 16 km fra målet da dvergubåtene slet seg i en storm.
Senere var han  skipssjef for «Vigra», en ubåtjager bygget i USA, som sammen med søsterskipene«Hitra» og «Hessa» ble gitt i gave fra USA til den norske marine.
Manglende formell utdannelse førte til at Larsen steg langsomt i gradene, fra utskrevet kvartermester i 1941 til fenrik i 1943 og løytnant i 1945, kapteinløytnant i 1953 og til orlogskaptein i 1966.
Etter krigen arbeidet Larsen fra 1946 som fabrikant, I filmen Shetlandsgjengen fra 1954 spilte han seg selv.
Larsen giftet seg med Anna Justad, bygget hus på Haugen bak nåværende Fyllingsdalen Idrettshall i 1948 og de fikk 3 døtre. Her ble han nærmeste nabo med sine foreldre.
Han beholdt tilknytningen til Sjøforsvaret og arbeidet med oppbygningen av Sjøheimevernet. I 1953 ble han kapteinløytnant og i 1966 orlogskaptein.
Larsen ble rammet av et hjerneslag i midten av september 1990 og ble liggende på Haukeland sykehus frem til han døde den 12. oktober 1990. Han etterlot seg kone og tre døtre.
Statuen av Shetlands-Larsen på Shetlands-Larsens brygge, Torget i Bergen ble satt opp i 1995 ved innsamlede midler fra private.

Shetlandsgjengen under britisk kommando

Hele Shetlandsgjengen og alle agentene var ansatt i britisk tjeneste. De fikk sine ordrer fra Admiralitetet i London og Arthur Slater var sjef på Basen i Scalloway. De var alle ansatt i SIS og SOE. Britene ga nordmennene våpen, utstyr og forsyninger som de brakte over til fiendeland, og tok agenter og flyktninger tilbake.
Ved slutten av krigen hadde Shetlandsgutta transportert 192 agenter til fiendeland og 383 tonn med våpen og forsyninger til Norge, og de hadde brakt 73 agenter og 373 flyktninger ut av Norge. 44 (av 110) medlemmer av gruppen hadde mistet livet.
By the end of the occupation, the Shetland Bus had transported 192 agents and 383 tons of weapon and supplies to Norway, and they had brought 73 agents and 373 refugees out of Norway. 44 members of the group had lost their lives.
Bildet er fra filmen “Shetlandsgjengen”

Til fiendeland som maskinist og tilbake som leder

 

Etter et halvt års trening begynte hans jomfrutur 19. oktober som maskinist om bord på «Nordsjøen» med kurs for Edøyfjorden på Nordmøre for å legge ut miner. Overfarten gikk etter planen, og de var i ferd med å legge ut miner fra en luke i skipssiden da det blåste opp, og en diger bølge slo inn luken og fylte rommet. Minene måtte holdes på plass, da de ville eksplodert om de slo mot en vegg. Til sist ble det mulig å droppe dem i sjøen. De fløt tre meter under vannflaten, slik at fiskebåter og rutebåter passerte uskadet, mens en tung malmbåt fra Narvik ville gå i luften.

På vei tilbake til Shetland slo stormen til. Båten tok inn så mye vann at motoren stoppet, og mannskapet måtte søke tilflukt i lettbåten. Så fikk en tysk vaktpost øye på restene av «Nordsjøen» og slo alarm. Mannskapet fikk med nød og neppe reddet seg i land nær Kristiansund. Da skipperen og en av mannskapet forsvant for å redde seg selv, tok Larsen full kontroll over resten av operasjonen og planla og gjennomførte en lang flukt mot Ålesund, hvor han hadde kjentfolk i nærheten.

Store styrker lette etter mannskapet, og i over en uke var de seks mennene på flukt, til Larsen lyktes i å stjele kutteren «Arthur». Ved hjelp av list og engelske pundsedler lyktes Larsen i å få diverse transportmidler frem til nærheten av Ålesund. Den siste etappen tok de i drosje! Det siste vågestykket var å stjele fiskeskøyta Arthur, mens Gestapo forhørte seg bare noen hundre meter bortenfor, og seile ut mellom flybasen på Giske og en tysk vaktpost på Synes. Den 31. oktober var de tilbake på basen i Lunna Voe.

Basekommandant Howard forfremmet nå Larsen fra maskinist til skipsfører, og sendte ham med «Arthur» med en våpenlast til Grova sør for Florø, i nok en storm.

Shetlandsgjengen

Krigskorrespondenten og motstandsmannen Albert Henrik Mohn til “Sydvesten” i 1989 om Shetlandsgjengen:
“Det er ingen overdrivelse å hevde at krigshistorien neppe kjenner til at så få menneskers innsats mot det seierrike og tilsynelatende uovervinnelige tyske krigsmaskineriet, har endt med et slikt overraskende utfall. Uten det smarte trekket som engelskmennene gjorde ved å opprette Shetlandsgjengen, er jeg redd for at krigen hadde fått et helt annet utfall. Det var helt uvurderlig i innsatsen for å knekke tyskerne i Nord-Atlanteren og dermed opprettholde den livsviktige konvoi-trafikken med krigsutstyr og bensin til den russiske hæren på østfronten.
Mens engelskmennene ikke kan få fullrost Shetlandsgjengen nok, så har vi her hjemme liksom aldri vært villige til å overdrysse dem med verbale blomster. Det bør rettes opp. Et moment er at dette var jordnære og heller beskjedne karer som ikke ønsket noe oppstyr omkring seg selv. Da de var vel hjemme igjen, mente de at det var mer presserende oppgaver å ta fatt på enn hva de bedrev i krigsårene.
Et av Shetlandsgjengens viktigste bidrag var at de åpnet den første sjøkorridoren mellom det fullstendig isolerte England og fastlandet. Deres hjelpemiddel, ved siden av kløkt og utøvelse av stort sjømannskap, var et par dusin gamle fiskeskøyter som gjorde 5-6 knop, og noen colt-mitraljøser. For ikke å undervurdere deres betydelige lokalkunnskap og store kontaktflate langs Norskekysten. De hadde verdens mest effektive og fryktinngydende krigsmaskineri mot seg. Det begynte å merkes etterhvert på deres tap, men Shetlandsgjengen ga aldri opp.”
Mannskapet på Vigra i fredsdagene.

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top